Youth Pictures Of
Florence Henderson
Unnoticeable in a tiny
town, invisible in the city
How Is
Annie Records/
Dead Letter Records
Cd
-
2005
 |
Youth Pictures Of
Florence Henderson:
Gjermund Jappee, gitar, vokal, glockenspiel
-
Torbjørn Endal, gitar, vokal, melodica, glockenspiel
-
Morten Samdal, trommer, glockenspiel, vokal
-
Audun H. Hagen, bass + gjestemusikere Elling Snøfugl, cello
-
Charlotte Sanden, kor
Genre:
Norsk Postrock
-
Spacerock
-
Ambient Prog
Låter:
Van Gogh kept painting himself because he was the only model he had
- Yet we continue to
build there, the structure
- How odd to see
these lamps still burning
- I've got a picture
of you boss
- A list not to be
read at your wedding
- We may be
remembered by what we did when we sat down.
I Rockeweb:
2005
-
Build
Nest, Sleep
-
Morfar
-
Norsk
Webreferanser:
Youth Pictures of Florence
H.
-
How Is Annie Records
-
Dead Letter Records
 |
Musikkskribenter får gjerne
vedlagt et presseskriv sammen med skiva man skal anmelde. Noen av disse
presseskriva inneholder egentlig alt fornuftig som kan skrives om plata,
egentlig kan jeg bare klippe ut det som står der og lime det inn i min
egen omtale, for å gjøre det veldig enkelt. Til og med artistreferanser er
leksa opp slik at skribenten slipper å bryne skallen på hvor man har hørt
dette før, og har man noen musikalske hull så tettes de effektivt igjen av
et innholdsrikt presseskriv, som til og med beskriver hvor bra musikken
er. Mange skribenter lever i et deadlinehelvete og synes sikkert det er
lettvint å ty til presseskrivet i en travel hverdag. Derfor blir veldig
mange anmeldelser helt like, og alle er enig om at plata er god, for det
står det jo i presseskrivet. I alle fall er det sånn hvis først en av de
store i bransjen, som Panorama, Groove eller Dagbladet Musikk, gir full
pott. Da er en epidemi løs, terningøynene ruller vilt og et band blir hypa
langt inn i drømmeland. I dette tilfelle fra Dead Letter/How Is Annie
Records er presseskrivet så fordømt bra skrevet at man blir sittende lenge
å fundere over hva man skal finne på å skrive som ikke allerede står på
trykk på plateselskapenes sider, på bandets side, eller på et vell av
musikksider.
Jeg har egentlig ikke så dårlig tid, jeg får omtrent en plate i posten
hver dag, og bruker en uke på å lytte meg ferdig med en skive. Sånn sett
har jeg muligens dårlig tid, men bandene får heller vente på omtalen, for
jeg vil høre ordentlig på skiva før jeg uttaler meg, og masse musikk må
man bruke god tid på, som for eksempel musikken til Youth Pictures Of
Florence Henderson (YPOFH).
Medlemmene i bandet kommer fra vidt forskjellige steder i landet, fra
Halden, Holmestrand, Bjugn og Trondheim, og de møttes høsten 2003 på
journalistikklinja på høyskolen i Bodø. Kort fortalt så fant de ut at de
ville starte et band sammen, et band som ikke skulle være et typisk
studentband, men noe som var helt annerledes enn det meste som lages her
hjemme. Etter litt prøving og feiling havnet de i postrockens favn, og
bortsett fra fantastiske The Samuel Jackson Five, som slapp en vidunderlig
plate i fjor, så er ikke det en typisk greie i Norge, enn så lenge.
Nå har jeg informert litt om bakgrunnen til bandet, nå river jeg i stykker
presseskrivet og lar musikken flyte inn i kropp og sjel. Jeg har jo juksa
litt da, litt sånn Ingrid Espelid Hovig juks, jeg har jo nemlig hørt på
denne plata i minst en uke. Et par ganger hver dag og den har snurra i ett
hele denne dagen da disse ord skal trykkes i en omtale. Omtrent slik synes
jeg plata er:
Første gang satt på skiva ante jeg ikke hva det var før jeg satt den på.
Jeg var stilt inn på punkrock og fikk ikke helt tak i det. Musikken bare
fløyt sakte fremover, kun 6 lange låter med en samlet spilletid på 45
minutter. Jøss, progrock, tenkte jeg da, og begynte allerede å grue meg
litt til anmeldelsen, for dette virket som ganske seige saker å jobbe seg
gjennom. Men allerede neste dag, under neste gjennomhøring skjedde det noe
rart. Jeg husker det regna, og det var trist for det var sommer og regnet
ga seg ikke. Jeg var litt trist der jeg satt, sliten etter en tung økt på
jobb, en strømregning på nesten 4 laken og kommunale avgifter som kan ta
livet av en fullvoksen Hvalross, det var de periepenga liksom. Mens jeg
satt der og syntes synd på meg sjøl merket jeg det kilte deilig i øret og
vakre harmonier fylte rommet. I all verden, er det Sigur Ros som spiller?
Det var det ikke. Det tomme flotte forseggjorte plateomslaget bekreftet at
det var YPOFH som spilte.
Det første som tente meg ordentlig på denne skiva var den ufattelige vakre
melankolske vokalen. Javel, så ligner det på Sigur Ros, men alt ligner på
noe, det er umulig å unngå etter 50 år med rock. Derimot så lignet det
musikalske bakteppet ikke på dette feiende flotte islandske bandet, men på
en suveren miks mellom flere av de artistene jeg har spilt oftest de siste
åra, som Tortoise, Explosions In The Sky og Mogwai av nyere saker, og Pink
Floyd, Spacemen 3 og ambientguden Brian Eno. YPOFH lager episk, kosmisk og
drømmende musikk, og alt de bedriver er bygd på det melankolske og vakre.
Derfor synes jeg ikke det blir riktig å sammenligne dem så mye med
Godspeed You Black Emperor, som etter min mening har et mye dystrere og
voldsomt utrykk, et slags progrockens vrengebilde om du vil. For all del,
bandet er kolossalt bra, men bruker helt andre virkemidler og er støyende
svartmagikere, mens YPOFH er sensitive lysmagikere. Likevel, begge bandene
bygger opp låtene lag på lag til det formelig eksploderer i en lydorgie
som faktisk er helt besettende, før de tar det helt ned og du kan slappe
av, nyte livet, være glad. Alle tanker om regn, regninger og jobb er
fjernet som dugg for solen.
YPOFH har et kort i erme som ikke så mange andre band har, de har et par
gitarister som skaper sjelfull vellyd som smører hjerte, hjerne og kropp.
Gitarpiruettene vikler seg sanselig inn i den vakreste sangkunst fra
nettopp de samme gutta og man føler seg privilegert som har evnen til å
føle en slik glede over slik overjordisk vakker musikk. Bakteppet er
droneaktig, episk, atmosfærisk, lekker, elegant, men de har funnet plass
til rocken også, som i åpningssporet, med den kreative tittelen "Van Gogh
kept painting himself because he was the only model he had". Istedenfor å
skape trøkk gjennom lange sekvenser instrumentkræsj bygger de opp et
suggererende rockdriv med trommevirvler, bassgroove og Radiohead-aktige
gitarkaskader, som nevnte låt er et godt eksempel på - under denne magisk
vakre sangen altså. Du verden.
Kanskje plater som dette kan få postrocken ut av gjørma og gjøre den
tilgjengelig for et litt større antall mennesker. Folk er jo hysterisk
glade i Pink Floyd og album som "Dark side of the moon" og "Wish you were
here", som nettopp hadde en lang rekke overmåte vakre passasjer i seg, men
også det ytterst kompliserte. YPOFH er også slik, "I've got a picture of
you boss" er et godt eksempel på akkurat det: utfordrende musikk kledd i
vakre toner.
Jeg har nevnt åpningssporet, men alle verkene er helhjertede godbiter for
musikkglade. Plata er en oase for de som ønsker utfordrende følsom musikk
som treffer deg over tid. Det er rart med det der egentlig, hvordan
musikken blir bedre over tid, etter mange gjennomhøringer. Musikk som
høres bra ut med en gang blir dårlig mens musikk som høres dårlig ut blir
bra. Det var lettere med Elvis Presley og The Beatles, de hørtes bra ut
for 50 år sida og det høres bra ut i dag. Det blir spennende å se om Youth
Pictures Of Florence Henderson høres bra ut om 50 år - det tror jeg de
gjør, for vakker musikk du må jobbe litt med har ingen holdbarhetsdato
stemplet på seg.
Rock Engh Roll 17 juni 2005 |
|
