Pearl Jam
Ten
Epic Records
Lp
-
1991
Rock Engh Roll 5 august 2007
(oppgradering) |
Pearl Jam:
Eddie Vedder, vokal
-
Jeff Ament, bass
-
Stone Gossard, gitar
-
Dave Krusen, trommer
-
Mike McCready, gitar
Genre:
Amerikansk Hardrock
-
Grunge
Låter: Once
-
Even flow
-
Alive
-
Why go
-
Black
-
Jeremy
-
Oceans
-
Porch
-
Garden
-
Deep
-
Release
I Rockeweb:
1991
-
90-tallsrock
-
Grunge
-
Klassikere
Anmeldelse:
Green River holdt sammen i en kort periode på slutten
av 80-tallet
før de ble oppløst til stor fortvilelse for Seattles die-hard rockefans,
men ikke så mange andre. Den ene halvdelen av bandet dannet Mudhoney og
den andre halvdelen dannet Mother Love Bone. Medlemmene i sistnevnte ble
heller aldri superstjerner for sangeren i bandet, Andrew Wood, daua
plutselig.
Mudhoney har alltid vært, og er fremdeles, et veldig alternativt,
særpreget og utfordrende band, men Mother Love Bone er
sannsynligvis det
nærmeste vi kommer et bindeledd mellom 70-tallets
tungrock og Seattles grunge. Etter at Andrew Wood gikk bort så
etablerte
restene av bandet, med Jeff Ament og Stone
Gossard
i spissen, det utrolig spreke Pearl Jam, som i likhet med Mudhoney
alltid har gått sine egne veier og er ekstremt lett å kjenne igjen etter
få sekunders lytting, selv om Pearl Jam er lettere tilgjengelig for
allmennheten enn Mudhoney, og står vel igjen som det mest populære av alle
grungebanda.
Det var imidlertid den nye vokalisten de fant som
skal få mye av æren for bandets suksess.
Eddie Vedder var prototypen på en perfekt
frontfigur for et band. Mannen sang som om han var født med en mikrofon
i kjeften, han
lagde alle tekstene på plata, damene syntes han var dritkjekk og han hadde
karisma til tusen.
Eddie jobbet nattskift på en bensinstasjon før
han ble oppdaget som sanger og han ble nesten over natta forvandlet til
en av verdens mest ettertraktede
rockestjerner. Sammen med
bandet klarte han det som må være alle rockeband sin drøm, nemlig å få
terningkast 6 av kritikere og samtidig selge plater i bøtter og spann.
"Ten" er kolossal, rå, melodisk, og egentlig ikke typisk grunge
forøvrig. Egentlig veldig typisk Pearl Jam. Hele plata er bemerkelsesverdig jevn til debutplate å være, men
gutta hadde jo erfaring fra Green River og Mother Love Bone. Skal jeg trekke frem noen
låter så velger jeg meg førstesingelen "Jeremy", som til fulle
viser Vedders styrke som vokalist, og de tunge rockerne "Even flow" og
"Deep". Åpningskuttet er også dramatisk
deilig. Den bygger seg opp fra forsiktig
fomling på instrumentene til et vilt ritt mot tungrockens hjerte, til det
tidspunktet i en låt da tiden
står stille og alt som betyr noe er lyden ifra høyttaleren. Det som mange
bare kaller støy, men som
rockere kaller meningen med livet. Jeg blir aldri lei denne plata! |
Pearl Jam
Riot act
Epic Records
Cd
-
2002
Oj 20 november 2002 |
Anmeldelse:
"Riot act"
er en skive som åpner forsiktig og alternativt med "Can’t
keep". Åpningen er til nogen,
men det retter seg mot slutten av låta.
Bandet finner tonen i sin jammy måte å
avslutte på. Neste ut er "Save you",
og vi er med for fullt. Åpningen blir bare naturlig. Ingen klassiker
denne heller, men absolutt fengende og tight.
Og så en låt som vokser mer mot slutten. Tittelen "Love boat
captain" borger for ballade, men det blir
en semiballade, og den mest irriterende låta
på plata. Eddie høres faktisk ut som om han ikke trives helt i låta.
"Cropduster" tar heller ikke av.
Dette ser ut til å ende trist, og enda en ting skal de ha pepper for.
Lukta på bookleten inne i coveret er
ubeskrivelig ekkel. Skulle ikke forundre meg om det er gjort med vilje.
Med femtelåta "Ghost"
våkner heller ikke albumet. Låta kommer
ingen vei, og Eddie roter seg ut i opptakten til refrenget. En låt som
burde tatt av!
Singelen "I am mine" lyser med sin
nynnbarhet. Dette var det vi trodde vi fikk. Neste låt er en ballade som
er den slappeste Pearl Jam har laget.
Heldigvis kommer "You are"
etterpå. Den mest spennende av låtene på albumet, en utypisk PJ-låt
som er tøff som rakkeren. En ZZ-topsk sound
mikset med Stones - med en helt egen beat, med
ulike brudd underveis, iberegnet en usannsynlig lang pause på 3 sekunder
etter bare 20 sekunder. Dette låter fett. Noe av det tøffeste jeg har hørt
på lenge. Er dette guttas hyllest til den dødssyke
Warren Zevon???
Det føles slik. Utrolig hvordan en låt kan rette et inntrykk som var
frynsete.
På neste låt, "Get right",
er bekreftelsen på at det endelig funka. Steintøft, med gitarbruk á la
Hives. Nok en låt som funker som rakkeren.
Så kommer et underlig brudd i "Green disease".
Denne skivas "Spin". Mer middelmådig
enn de to siste, men utypisk PJ, koblet med
det typiske.
På "Help help"
svikter det dessverre igjen for undertegnede. Dette blir for psykedelisk.
Det blir en lettelse når "Bu$hleager"
dras. Om det er en flirt med deres etterkommere, grungerockerne Bush vet
jeg ikke, selv om en av hovedstadsavisene hevdet så. Det er lite som
virker slik. Bare et billig poeng. Det er vel heller en nidsang
om verdens nåværende hersker. Låta er
interessant nok. Meget alternativ.
"½ Full" er slik vi husker PJ fra
starten av. Svevende gitarer og jordnær beat, og deilig solo – "Ten"
er tilbake på denne låta. Problemet er bare
at vi savner en skikkelig oppfølger til den skiva, som muligens er
nittitallets aller beste! Denne var fankern
meg ikke halvfull nei! Deretter kommer særheten "Arc",
som høres nesten etnisk samisk ut. Kult, men sært.
Avslutningslåta "All or
none" er så akustisk at du hører leirbålet. Men det skjuler seg et
mesterverk av en akustisk ballade her, og igjen kommer Mike McCreadys
sinnsyke gitarer til sin rett. Feilen er at de
fader en solo som skulle fått dø av seg selv. For en gangs skyld kommer
begrepet aktiv dødshjelp til sin rett i en plateanmeldelse.
Pearl Jam har nok en gang laget en schizofren
skive. Det beste er himmelsk, det verste er middelmådig og ubetydelig.
Miksen blir i beste fall en gåte. Bandet kan i alle fall ikke beskyldes
for å være en ”sell out”.
Enkelte låter står til 10. Før flere gjennomlyttinger står andre til 2
eller 4. Men albumet er verdt pengene. Pearl
Jam er fortsatt å regne med – dersom du skulle vært i tvil om det.
"Riot act"
burde fått flere gjennomlyttinger før dommen falt. Dette er en skive som
krever den lyttinga. En interessant skive for den som vil gjøre seg opp
sin egen mening. |
Pearl Jam
Binaural
Epic Records
Cd
-
2000
Rock Engh Roll 20 nov. 2001 |
Anmeldelse:
"Binaural" er Pearl Jams vanskelige
sjette album. Bandet har fremdeles til
gode å gi ut noe svakt så forventningene er som vanlig skyhøye når man
putter cd-en inn i spilleren. Plata starter med et brøl, de første låtene er
blytunge og
man hører umiddelbart at Pearl Jam ikke har forandret seg mye siden
"Yield" i 1998.
For min del kan de gjerne gi ut slike album en gang i året uten å behøve å
fornye
seg en tøddel.
Dette er altså nok et tungt og rocka album fra grungeheltene
fra
Seattle. De foregående skivene til Pearl Jam har alle inneholdt enkelte
anonyme
låter, men stort sett så reddes de i land av Eddie Vedder's kolossale synging.
"Ten"
fra 1991 hadde imidlertid ikke noen anonyme låter, den var helstøpt fra start til mål, og
på
mange måter har nok bandet lidd under at alle etterfølgende plater har blitt
sammenligna med den.
"Binaural" har heller ikke de kvalitetene
"Ten" hadde, men
den er likevel en koloss av et album; tøft, hardt, melodiøst, tungt, rått og
heftig
er stikkorda her. Pearl Jam kan ikke sammenlignes med noe annet, de har lagd sin
egen rockedam som de padler rundt i, og de holder seg som tidligere trygt innenfor sine egne musikalske
rammer. Et lite avvik fra normalen dog: denne gang har de nemlig fått med seg trommisen fra nå oppløste Soundgarden,
Matt Cameron.
En låt som skiller seg veldig ut her er "Of the
girl",
som er en seig bluesballade med et knalltøft gitarspill, og den har en litt udefinerbar ambientfeeling over seg. De viser med den låta at de har flere strenger å spille på enn
mange har vært klar over. Ingenting tyder på at Pearl Jam kommer til å lage noe dårlig
fremover. Jeg vil heller si at bandet med "Binaural" viser at de ganske snart kommer til å
lage et album som også kan matche "Ten". Det synes vaffall jeg, men så
liker jeg nok Pearl Jam bedre enn de fleste her på berget. |
Pearl Jam
Pearl Jam
J-Records
Cd
-
2006
Rune Riff 4 januar 2007 |
Miniomtale:
Sørgelig oversett da den ble sluppet og også nå da plateåret
oppsummeres. I noen surmaga plateomtaler her til lands ble
det gjort et poeng av at bandet hadde gitt ut en
selvtitulert utgivelse så sent i karrieren, noe som visstnok
skulle tyde på idetørke og null musikalsk relevans. Snakker
om å skyte seg selv i foten.. med bazooka!
Pearl Jam har,
sett bort fra debutalbumet i 1991, aldri vært bedre enn på
denne skiva. Det gamle rocka lydbildet deres er på plass,
låtene er fin-tunet og utbrodert på en slik profesjonell
måte som bare Pear Jam kan. Det er plenty med aggresjon og
råskap å spore på denne plata og når låtene og helheten er
så bra som her, er det bare å bøye seg i støvet for
gamlekara.
Denne er en del av Rune Riffs artikkel om
favorittplater 2006
-
sjekk mer
her |
Pearl Jam
Live at
Spektrum Oslo
Sony Music Ent.
Cd
-
2000
Hans Martin Storrøsten
20 november 2001 |
Miniomtale: Kul Cd, men kan bli
litt ensformig og kjedelig. Noe av det som gjør den såpass bra er at
de har de beste sangene deres der (i hvert fall etter min mening).
Etter hvert blir du lei effekten på gitaren. For noen kan det høres
helt idiotisk ut, men siden jeg spiller gitar selv, synes jeg det er
viktig.
|
|
