Rockeweb - Artikler - Rune Riffs favorittplater 2006

HOVEDSIDE

WEBINNHOLD

ANMELDELSER

PLATELISTER

ROCKLENKER

KONSERTER

PORTRETT

ARTIKLER

GJESTEBOK

WEBINFO

Rockeweb
Artikler

RUNE RIFFS FAVORITTPLATER 2006 La oss starte det nye året med et lite tilbakeblikk!
	Neil Young – Living With War “In the Beginning” Neil Young har vært en særdeles produktiv mann de siste årene. Bare i år har han sluppet Living With War i originalversjon, han har åpnet arkivskuffene og gitt oss første del av en planlagt samling ”bootlegs” fra hans rikholdige karriere og nå like oppunder jul dukka altså denne versjonen av Living With War opp i platebutikkene. Låtene er de samme, men Young har brukt grovt sandpapir og skrapet bort kor og blåsere, og igjen sitter vi med hans særegne ”sure” og upolerte sound og et knippe protestsanger det virkelig svinger av! Living With War er en sammenhengende protest mot Bush administrasjonen, krigen i Irak, urettferdighet, miljøforsøpling og generelt sett alt som er bedritent i dagens samfunn. Young er sint, men kanaliserer sinnet sitt ut i fantastisk melodiøse og utrocka spor på 2006s beste album, Living With War – RAW! Albumet er spilt inn på Youngs egen ranch med et knippe venner. Det hele høres, på denne versjonen, ut som Crazy Horse fra gullalderen og det er let å få assosiasjoner til Young-klassikere som Down By The River, Ohio, Powderfinger, og hva de nå heter alle sammen.
	Sunn O)))/Boris - Altar Altar er ikke en split-skive hvor dommedagsdronerne i Sunn O))) og støyrockerne i japanske Boris gjør hver sine låter, men snarere et fullblods samarbeidsprosjekt hvor de to låner av hverandre, har latt seg inspirere av hverandre og ikke minst utfyller hverandre på en måte som gjør at sluttresultatet, Altar, fremstår som noe særdeles særegent milevis fra alt annet du har hørt. Sunn O))) er bandet bak den glimrende, men mørke og dystre The Black One fra 2005. Boris er bandet bak en av 2005s meststøyende og mest utagerende rockeopplevelser, Pink. Det er bare å lytte til disse to platene og forsøke å tenke seg til hvordan Altar høres ut, og jeg kan allikevel garantere deg at du kommer til å ta feil. Joda, skiva er mørk, til tider dyster, men også svevende, drømmeaktig og bemerkelsesverdig spennende å lytte til. Det later til at disse to banda, som har holdt på en årrekke, endelig har fått en viss grad av oppmerksomhet, noe som er fullt fortjent når man slipper skiver som dette.
	Jack-O And The Tennesse Tearjerkers – Flip Side Kid Jack O er Jack Oblivian, eller Jack Yarber som han egentlig heter. Yarber er kanskje mest kjent som kompisen til Greg Cartwright i Oblivians, Compulsive Gamblers og Reigning Sound (JA, du gjør deg selv en stor tjeneste ved å sjekke ut de nevnte bandene, hvis du ikke alt har gjort det). Denne gangen har han gitt ut skive med kameratene sine i Tennesse Tearjerkers. Disse gutta er akkurat så tøffe som The Hives gjerne skulle vært, samtidig som de oser over av gode garasjerocklåter. Sjekk bare ut tittelkuttet og førstespor ut, Flip Side Kid. Det er surt, frekt og tidsriktig retro med blåsere og et allsangsvennlig refreng. Skiva er selvsagt ute på Sympathy For The Record Industry.
	Joanna Newsom – YS Joanna Newsom er dama som lager musikk ulikt alt annet jeg har hørt. Hun spiller selv blant annet harpe og krydrer soundet sitt med instrumenter man skulle tro gikk ut på datoen en gang på slutten av 1800-tallet. At Newsom også har en utrolig varm og honningmyk vokal, lange og deilige låter, samt spennende tekster, gjør denne skiva til en moderne klassiker det nærmest gikk sport i å like da den kom nå i høst. Det overrasker meg mye om ikke Joanna Newsom er å finne på en norsk festivalscene sommeren 2007.
	Årabrot – Rep Rep. Endelig en norsk utgivelse. Denne kom sent på året, men den kom godt! Oppfølgeren til Proposing a Pact With Jesus er, om mulig, enda mer uslipt, aggressiv og farligere enn forgjengeren. Det flotte er allikevel at Årabrot er like gjenkjennelige og tøffe som ved første møte. Albumet inneholder noen spor som er betydelig lengre enn hva tilfellet var på Proposing a Pact, men det hele kler dem og understreker tilknytngen til alternative metalband som Melvins og Fantomas. Det er hardt og kontant, grapsete og jævlig, men det er Årabrot! Man trenger ikke være speisa i hodet for å like dette, men jeg tror absolutt det hjelper. Dette er liksom ikke skiva du setter på når du har dama på besøk, baker kake med mor di, eller skal ha vorspiel med klassekameratene dine fra førskolelærerutdanninga.
	Viva L’American Death Ray Music – In The Meantime Foruten å ha et fabelaktig bandnavn lager også Death Ray Music herlig rock n roll med klare inspirasjonskilder. Faktisk lyder bandet som en slags mikstur av Television og Velvet Underground spilt av tradisjonsrike amerikanske garasjerockere. Medlemmene stammer fra så vidt forskjellige orkester som Reigning Sound, Polyphonic Spree og 68 Comeback. Dette er visstnok deres fjerde album. Jeg vet flaut lite om dette bandet, men hvis fortsettelsen på platekarrieren deres ligger noen plass nær kvaliteten man kommer opp med på In The Meantime, er det bare å følge spent med videre!
	The Sword – Age Of Winters I mine ører kom det tre virkelig gode hardrock/metalskiver i 2006: Mastodons Blood Mountain, Wolfmothers debutplate, også denne da. Siden ”alle” andre har tatt med de to førstnevnte i sine platekåringer føler jeg det er på sin plass å gi The Sword en smule oppmerksomhet for sin herlige rocka sak, Age Of Winters. Faktisk lyder The Sword akkurat ut som om man har parret Wolfmother og Mastodon. I det hele tatt er det verdt å gi et lite nikk til den spennende metalscenen som har dukket opp den siste tiden. Band som gjør ting på sin måte og slipper grymme album som fenger videre enn bare den svorne metalskare, men som også har sitt nedslagsfelt blant indiekidsa og alternativrockerne, har blitt mer og mer vanlig de siste par årene. Fellesnevneren for dem alle er inspirasjonskilder som Black Sabbath og Led Zeppelin. Der Wolfmother i noens ører hørtes ut som en Led Zep-rip off, legger The Sword seg tettere opptil Sabbath, men med et mye mer bredbeint sound, mer tempo og en mer brutal approach som gjør sitt til at bandet aldri høres ut som kopister, men forsvarlige forvaltere av gammel metalkultur.
	Dead Moon – Echoes of the Past Det er muligens litt feigt å dra med en samleplate på årsoppsummeringen sin, men Dead Moon fortjener all den oppmerksomheten de kan få, selv om det neppe er mange som vil løfte på øyenbrynene av at Rune Riff legger dem inn i sin Best Of 2006 liste. Uansett, Dead Moon er bandet som aldri har bukket under for noe eller noen, som alltid har gitt blanke i hva som er trendy eller ikke, men som hele tiden har gitt ut perverst gode garasjerockskiver. Denne samlinga er god å ha nå som bandet har bestemt seg for å legge rocken på hylla og nyte pensjonisttilværelsen. Sprett korken på gravølet, og sett på Echoes Of The Past.
	Pearl Jam – Pearl Jam Sørgelig oversett da den ble sluppet og også nå da plateåret oppsummeres. I noen surmaga plateomtaler her til lands ble det gjort et poeng av at bandet hadde gitt ut en selvtitulert utgivelse så sent i karrieren, noe som visstnok skulle tyde på idetørke og null musikalsk relevans. Snakker om å skyte seg selv i foten.. med bazooka! Pearl Jam har, sett bort fra debutalbumet i 1991, aldri vært bedre enn på denne skiva. Det gamle rocka lydbildet deres er på plass, låtene er fin-tunet og utbrodert på en slik profesjonell måte som bare Pear Jam kan. Det er plenty med aggresjon og råskap å spore på denne plata og når låtene og helheten er så bra som her, er det bare å bøye seg i støvet for gamlekara.
	Radio Birdman – Zeno Beach Apropos gode gamle, dette er australske Radio Birdmans første utgivelse på 130 år eller noe sånt. Bandet som gav Iggy Pop og hans Stooges (som for øvrig er plateaktuelle i mars i år!) verdig konkurranse om protopunktronen på begynnelsen av 70-tallet er endelig tilbake. Og dette er ikke noe kjipt pliktløp av et comebackalbum som er skrudd sammen for å tjene penger. Dette er en blodtøff rockeskive gitt ut av hardslående gamle menn som fortsatt har masse å gi. Birdman viser et utall dølle og trendy posørpunkere hvor skapet skal stå med denne tøffe godsaken titulert Zeno Beach.
Jeg kunne selvsagt tatt med mange flere gode utgivelser fra i år, men de fleste er kanskje en smule lei av å lese om Arctic Monkeys, Bob Dylan, Raconteurs, Sonic Youth, Tv On the Radio, Hold Steady, Sufjan Stevens, 120 Days, The Knife, Iron Maiden, Johnny Cash, Magnolia Electric Co, Bruce Springsteen, Rocketttothesky og Astroburger til nå. Alle disse, og flere med dem, har gitt ut gode skiver i år, men man kan ikke få med seg alle på en liste heller.. De ti ovennevnte er uansett ti av de aller ypperste utgivelsene fra 2006. Måtte 2007 bli like bra, om ikke bedre! Rocka Godt Nyttår fra Rune Riff! ;-)
Forfatter: Rune Grønåsen 4 januar 2007