Navnet Gog Magog er hentet fra profetiene om armageddon i bibelen, og det myteomspunnede Gog Magog Hills i Cambridge, Storbritannia. Syd Barrett har også hatt en liten syretripp på et fjell med det navnet. Gogmagog er også navnet på et rockeband som ble stiftet i 1985.

Men, i denne sammenhengen er Gog Magog side A og B på vinylen som utgjør en samarbeidsutgivelse mellom indieselskapene Handmade Records og Major Minor Records i Oslo, og utgivelsen består av 11 låter fremført av 11 band som representerer undergrunnsrocken i hovedstaden godt. Her finnes forøvrig også band som verken er norske eller ferske, som amerikanske Truman's Water og danske Motorkross Powerduo, men undergrunnsband er de så godt som noen, og de er sikkert gode venner av folk i dette miljøet, så derfor.

Jeg skal ikke oppholde deg som leser med tørrprat, men heller prøve å forklare deg hva JEG hører når denne skiva spinner rundt noen tusen ganger på tallerkenen. Poenget med en slik skive som dette, bortsett fra underholdningsfaktoren, er jo selvsagt å pirre din nysgjerrighet slik at du ved neste korsveg skaffer deg en eller flere av disse artistene på cd eller vinyl. Hvis jeg er en representativ representant i musikk-Norge har de allerede lykkes med det, for jeg er allerede utålmodig etter å finne snacks med disse bandene på plate, hvor det enn måtte finnes. Ikke overraskende får du tak i mye moro via hjemmesida til Handmade Records og ildsjelen Kenneth Amundsen. Slik sett bør vel også Major Minor Records også få seg en adresse i veven, det kan lønne seg, men det er likevel ikke vanskelig å få med seg at sjefen i det foretaket heter Christian Larsen - en ildsjel han også skal vite. Jeg elsker ildsjeler, de holder samfunnet i gang uten å få betalt for det.

Jeg er kanskje over gjennomsnittlig fascinert av norsk indierock, men liker du ikke det du hører på denne skiva kan du pakke deg inn som brevpost og sende deg til Ouagadougou som inkassokrav. Jeg har nå spilt denne vinylen på alle de ordinære helligdagene i påska og inntrykkene presser seg på. Tenkte jeg skulle skrive litt om alle bidragene her, om ikke av andre grunner så i alle fall fordi det er orgasmatronisk bra det meste av det - og for de fleste totalt ukjent skulle jeg tro.

GOG

1- EPIKURS EUFORIE: "Lavaggio" - Hentet fra "Lurking for pray" på Resolution Records. Jeg hører en elektronisk monoton rytme. Avventende trommer. Et himmelstormende inferno av skrik og gitarhamring mikses i elten med elektronisk monotoni. Man presses bakover - og undres: har jeg hørt noe som dette før? Det bygger seg opp. Bygger seg ned. Jeg liker det. Så, et intermesso med null-musikk, et slags restelandskap der rytmer og gjenkjennelighet er fjernet, kun biter av verkets hovedstol er igjen. Det bygger seg opp. Løpet fortsetter. De er slitne. Låta er slutt.

2- X. LOVER: "Tigerbomb" - Thea, trommer; M, bass; Jin Din, gitar, vox; Violet Heart, vox, synth. Nyveivinfiltrert elektropop i starten. Men så snur vinden. En kvinnevokal i personlig innpakning dukker opp in the plot, Pixies-orienterte gitarløp. Refrenget sitter! Låta er flerdimensjonal, starter pent og innbydende, slutter med usexy stønning, nifse gitarer og en hang til å kunne provosere P4-lyttere. Du verden så fagert!

3- DES MONSTRES: "Take it all" - Lene, gitar, vox; Magnus, bass; Jabba, trommer; Christian, gitar, vox. Produsert og mikset av Kaptein Moskva i Studio Moskva i 2003. Godspeed...? Nei. Sonic Youth? Nei. Build To Spill, Guided By Voices eller Pavement? Nei. Des Monstres? Ja. Platas peneste sak. Utrolig fett sug rir gjennom låta som mose i gammelt ugress. En antydning av innestengthet bidrar til en spesiell lyd på riffet som pakker inn låta i en helhet. Dame og herrevokal, i uskjønn forening, men likevel inkorporert i låta og vevd dynamisk inn i helheten. Sologitaren som skurrende boltrer seg på fjellet av et grunnriff er makabert elegant. Og det ruller og svaier som god rock skal gjøre! Bandet fremstår som veltrimmet og modent. Har ikke sjekket, kanskje er de store et eller annet sted. Første bandet fra denne skiva jeg skal sjekke ut på alvor.

4- YONAKIT: "Slow sequenced damage" - Lars Remy Hansen, gitar, vox; Magnus Rauan, trommer; Ann-Charlott Kindblad, bass, backing-vox; Vegard Størholdt Engen, gitar. Spilt inn i rockehuset i Halden ultimo 2003. Emocore eller hva det heter. Melodisk hardcore som gråter. Trist gitar og vokal som drar tonen ut til sammenbruddet nesten inntreffer, men ikke så langt at det skjærer over i fistel. Blir litt grått og lett etter Des Monstres, men før jeg rekker å tenke mer starter det jeg tror er et mellomspill, men som viser seg å være andre halvdel av låta. Mye sterkere levert dette. Tenner meg på en annen måte, spesielt det soloutflippede gitarspillet. Det pisker og hveser mens de andre i bandet sover. Uhyre virkningsfullt. Smart. Så er vi tilbake til "låta" igjen, som nå virker mer selvsikker og drivende - i mine ører. Denne låta vokser.

5- NEXT LIFE: "Without a head" - Hai, gitar, tracking (?); Tormod, synth, vox. Spilt inn på Statens Kunstakademi. Elektronikk avgir energi, i denne omgang lyd. Et forspill åpner opp for en meditativ grunnrytme, trommemaskin i presume. Det begynner å svinge. Så tar det av, jeg tenker på frijazz, og gitaronani, delvis ute av menneskelig kontroll, har fått tak i tømmene. Man monterer på en Aphex Twin-motor. Låta ender. En pen sak.

MAGOG

1- MINDY MISTY: "Leave it lie it is" - Kenneth, gitar, vox, orgel; Sigve, trommer; Trond, bass; Roy, gitar. Spilt inn i Bufono Studio i februar 2004. Mistenker denne for å være en av skivas to-tre beste låter - and rising. En av mine 10 favorittplater heter "Brighten the corners" og er laget av udødelige Pavement. Mindy Misty er ikke slitsomt ulikt Pavement, en dråpe hardere dog, og selvsagt utstyrt med egne finesser, hooks og hypnotiserende effekter. Denne låta ville vært førsteinnbytter på nevnte album, så hårreisende fabelaktig er den. En lynende intelligent låt er det, en slik låt man husker gjennom hele påska selv om man er på en hytte hvor man bare får inn Norsktoppen på P1 som har kilt seg fast på "Frem fra glemselen-musikk". Dette er melodisk rock av beste merke, og gitarspillet og vokalen er bare så ufattelig elegant her. Alle damer som liker rock fortjener buemerket til dette bandet i baken.

2- LUKESTAR: "Man vs. light" - Lasse Baklien, trommer; Ola Markali, bass; Yngve Hilmo, gitar; Truls Heggero, gitar, vox. Dette er, sammen med Truman's Water, det eneste bandet jeg har noe med fra før. Jeg har en ep. Gadd vite om denne komposisjonen, som er fra 2002, er restmateriale fra den ep-en. Det var forøvrig en veldig bra ep. Lukestar lager poprock hvor versene bygger seg opp mot et slags altoppslukende refreng hvor alt trøkket skal fordeles jevnt mellom bandets medlemmer og hvor vokalen skal støte låta opp i stratosfæren. Man skal være god for å få til det. Lukestar er ikke der ennå, eller var i alle fall ikke der i 2002. Det er noe uforløst over det hele, bassen er for tynn og spinkel, og Lukestar må trene mye for å bli som Muse, Mew, Kashmir, Coldplay eller Radiohead, som er bossen i dette landskapet. Overraskende nok er det jeg kjente best det jeg liker minst. Hvordan høres de ut i dag tro? Jeg tror de er enormt gode i dag, men denne samleren skal presentere undergrunnen, og Lukestar vil med sitt første album slå gjennom på bred front, for de har låtskrivertalent.

3- PAN AM: "Do the walk" - Ødegaard, Granli, Østby og Kemt er Pan Am. Også spilt inn av Kaptein Moskva i Studio Moskva - i Oslo. Det eksisterer en drøss gode garasjerockband i Norge, men ikke mange som virkelig ligner på det tøffeste av de tøffe: The Cramps. Disse psychobilly-villstyringene har vært i en klasse for seg innen genren i alle år, nettopp fordi ingen ligner på dem. Pan Am er i nabodistriktet, overraskende nærme vil jeg si. Dette er basic rock med tykke røtter inn i hjertet av rocktreet - with a twist. Det er rock med beat, punch og potens, det er som fjellvann hentet rett fra brønnen, naturlig, ekte og full av rockens antioksidanter som tar knekken på de frie radikalene. Pan Am og kald øl er en uimotståelig fristelse.

4- STAR BUG: "ko .n5" - Dag, bass; Steinar, trommer; Roy, gitar, vokal. Kun utstyrt med en bass, en gitar og en mikrofon får disse til en graut som ikke smaker som andre grauter. Joda, vi hører essensen av band som Primus, Dead Kennedys, Fugazi, Shellac, PIL og til og med Korn her, men Star Bug formidler en primitiv råhet og et distinkt rockeøs som de faktisk er alene om. Ikke fordi de er bedre enn andre, men fordi de klarer å få ut sine lyder, sine pasjoner og sine melodier på en slik måte at det låter personlig. Det er akkurat så mye skru i ballen her at du ikke helt vet hvor den lander. Nok en pen sak, som sjefen i Popopdrops ville sagt det. Hørte by the way noe norsk som lignet dette for en tid tilbake, var det bandet Sheep tro?

5- MOTORKROSS POWERDUO: "Narcoleptic alert dog"  - Alt du hører av musikk og støy er brakt til denne verden av de danske drengene Mr. Power og Mr. Thunder. Uten skygge av tvil er dette platas mest spesielle øyeblikk. Ikke nødvendigvis best, men jeg må nok innrømme at mitt hjerte banker fortere enn ellers når jeg høre musikk som dette presentert av nordmenn. Jeg kan ikke si om det er bedre enn resten av bølingen, det er komplett umulig å vurdere om det er bra eller dårlig. Man liker det, eller man liker det ikke. Heldigvis liker jeg det. Når jeg tenker meg godt om, noe som dessverre påfører meg hodepine, så har jeg aldri hørt noen som lyder akkurat som en mellomting mellom ultrafavoritten Captain Beefheart og ultrafavorittene The Residents - før nå. Dette er ulyttbart for de aller fleste, jeg blir lykkelig av det. Sjekk den surreale sax-en, den syke syke koringa, eller hylinga om du vil, og for all del lukk dører og vinduer. Rock er det ultimate musikalske kjøretøy for band som Motorkross Powerduo.

6- TRUMAN'S WATER: "Bingo youth" - Kirk, gitar; Kevin, gitar; Todd, trommer; Cherry, vox. Jeg har jo flere skiver med denne forrykte amerikanske gjengen, utgitt på Emperor Jones Records, og er noe overrasket over bandets opptreden her. De må ha gjort et godt inntrykk, noe de også har gjort på meg. Truman's Water er nok ett av de mest utilgjengelige rockeband du kommer til å høre. Jeg kan ikke garantere at du ikke blir sprøyte gal av musikken de spiller. Jeg vil nok si at den godeste Don Van Vliet har et ord med i laget her også, men tenk deg da en outrert utgave av mannen, noe som i seg selv er temmelig far-out. Dette er musikk som sikkert har vært en gjenganger hos Harald Are Lund. Men spill det høyt da. Jeg sier ikke mer.

En pen sak dette.

Rock Engh Roll 28 mars 2005