Musikksjanger: Storband med smakfullt gitarspill og kompakt blåsearrangement.  Sangarrangementene er utsøkte og med raskt fallende kurve av sakralt tekstmateriale med fare for oppadgående kurve mot slutten. Chad Wackerman og Scott Tunes gjør ingenting mer enn å danne et grunnstøtt fundament. Men, her er et men, man skal  a l l t i d  lytte ekstra etter basspillet på en Zappa-plate (og xylofonen!). Han lager noen fantastisk vakre, og rare, bassganger. Slik er det også på Broadway the Hardway. Men å lytte til Zappas musikk, det er for det første enklere, enn å skulle beskrive den. Og det andre er at det er krevende lytting. Det går vel an å forsøke å skrive likevel. Gitarspillet, blåsearrangement, tekster og sangarrangement +  samspillet er det som er oppsiktsvekkende; sammenfattende kan vi si kraften i dynamikken i lydbildet/den utøvende musikken, og selve lyden. Synthen bør også nevnes. For det første er synth-spillet aktivt på Broadway the Hardway. Det er typisk Zappa; å gjøre aktivt bruk av instrumentene. Således kan det sies at Zappa ikke har med noe instrument for pynt. Hva menes med aktivt bruk av synth? Kan vi ikke bare si at synthen er spicy krydder?; noe som gjør musikkverkene komplimentære?; slik godt krydder komplimenterer en matrett. Egentlig er Broadway the Hardway en eneste krydderblanding.

Når det står skrevet i grafitti på en vegg i innecoveret på Broadway the Hardway “Facts are stupid things.” (american historical figure) Ronald Reagan from his adress to the Republican National Convention 1988 så er det ikke det faktum eks-President Reagan siktet til, at materialet på plata er 100% Live-innspilling, no overdubs. For om vi tror det eller ikke, dette er 100% live. Oftere og oftere når jeg hører Frank Zappa så tenker jeg på sirkus. Jeg har lenge følt at det er  små tynne ledetråder som får meg til å tenke på Frank Zappa som sirkus. Og gradvis har de små tynne trådene samlet seg til en såpass tykk tråd at den har blitt synlig for tankens øye.

Til tross for de mange ulikhetene som fins mellom et sirkus og Frank Zappa, er det utvilsomt mange likheter også. Det er ikke bare årlige reisene fra opptreden til neste opptreden som disse to størrelsene har til felles. Det omflakkende livet, fraktet rundt i en karavan av vogner og møtet med et levende publikum var det viktigste for Frank Zappa, som for sirkuset. De har også til felles å forundre og å forbløffe sitt publikum i rikt monn. Det er mennesker med helt spesielle talenter som samler seg om noe de har felles. Det er energi. Det er høy presisjon. Fargerikt fellesskap. Det er humør, og artistenes liv består i nettopp å få opptre, og det å bli stimulert til å yte maksimalt av sine unike talenter. Og får de i tillegg glede publikum med sitt artisteri så er de evig takknemlige.

Som de av oss som har vært på sirkus vet, så har et ordentlig sirkus et orkester. Og i en og samme person er Frank Zappa sirkusdirektør og orkesterleder. Og her tror jeg å mene at kilden ligger. Den kilden som gir assosiasjon til sirkus når jeg hører Frank Zappa. For hør bare låt nummer 6, Rhymin` Man, som helt klart har sirkus-preg. Innslag av sirkus-musikk forekommer også i andre komposisjoner på plata, men på langt nær så utpreget som Rhymin` Man. Dermed altså har assosiasjonen til sirkus forplantet seg. Kanskje ikke urimelig heller. Frank Zappas livsverk, ved siden av familien, er musikken. Og dette er underholdning av uovertruffet kvalitet. Slik er det for sirkusartister også.

Men som med de minste ungene; når kommer klovnene? mamma, pappa, - når kommer klovnene? Ungene har så rett. For hva er vel et sirkus uten klovnene? Og også hos Frank Zappa er det klovnerier. Ser vi bort fra noen av Zappas instrumentalutgivelser, så er en Zappa-produksjon uten humor nesten utenkelig. Men det sies at bak masken så gråter klovnen. Nå var Frank Zappa i seg selv et kjernekraftanlegg av humør og livsfylde. Men det kan nok tenkes at han gråt over mye og mangt i samfunnet, i alle fall inne i seg, såvel av politiske og samfunnsøkonomiske som av sosiale grunner, og ”dumhet”, og religiøs fanatisme etc. etc. etc. Dette gav seg utslag i en voldsom indignasjon som førte til at han dreit i andres (og sitt eget) rede, og i de fleste lag av samfunnet. Svært få unnslapp, rettferdig nok, hans bitende satire.  

Kanskje var det et aspekt ved Broadway the Hardway, som også impliserer show, at Zappa opplevde jorda som universets sirkus. Da i negativ betydning. Og med dette heves aldersgrensen på Sirkus Zappa. Dette er ikke lenger for barn. Mannen var såpass seriøs i sitt samfunnsengasjement at han planla å stille som Presidentkandidat i USA. Dette ble rask forkastet da han fikk diagnosen ”prostatakreft”; det feige ballegrepet som vi vet tok livet av ham.

Rent hypotetisk tror jeg at Broadway the Hardway var et ledd i Presidentvalgkampen Frank Zappa planla. Broadway the Hardway er såpass velspilt at den er godt hørbar for folk flest, samtidig som mye av tekstmaterialet er av politisk art. Og det er jo en glimrende anledning til å spre litt politisk møkk om sine antatte motstandere, og samtidig lage en salgbar plate, og i tillegg bli nominert til Grammy, for øvrig hans 7. nominasjon i rekken. Mye bør derfor tale for at Frank Zappa kunne skrive musikken akkurat slik han ville. Hvis han ville selge, så skrev han musikk for å selge. Men hans personlige uttrykk var viktigere for ham, og da ble det relativt lite salg. Men denne gangen måtte han treffe det brede lag av folket, å gjøre seg til venns, og for å undergrave Republikanerne og Demokratene. Han satte kritisk søkelys på CIA. Kritisk søkelys på FBI. Han belyste korrupsjon og sammensvergelser mellom Det Hvite Hus, Hæren og våpenindustrien. ”Facts are stupid things”, husker vi.

Med Broadway the Hardway blottet han seg og kastet seg i kamp med de mektigste, og kanskje de farligste kreftene man kan utfordre. Alt i sin kamp for ytringsfriheten, rettferdigheten og sannheten. Nå var dette en kamp han førte hele sin karriere, men kanskje aldri tidligere med så til de grader komprimert politisk materiale på en og samme plate som nå. På Broadway the Hardway legger han aldri noe i mellom, her navngir han alle objektene/skurkene. Jepp, han tar i bruk ord som ”crooks”, ”c**ksuckers”, ”a**holes”, og ”analsex”. Og skal man ikke være hardbarket for ikke å finne sånt krenkende? Nettopp hardbarket er hans objekter. Og det er verdt å merke seg, at om det instrumentale på plata er salgbart, så er tekstene av et svært vulgært språk. Men sjelden har jeg hørt Zappa med bedre tekstmateriale på en og samme plate enn det som presenteres for oss denne gangen. Han har valgt en svært vanskelig balanse mellom noe som kan oppfattes som støtende samtidig som det skal være salgbart. Men han ser likevel ut til å ha lykkes svært godt. Som nordmenn vil de fleste av oss le, mens amerikanere kanskje ville finne tekstmaterialet støtende. I tillegg retter han kritisk lys mot sosiale forhold og mot religiøs ortodoksi eller hykleri om man vil. Så følger sirkusnumrene.

 #1  Elvis has just left the buildning

Det aller første sirkusnummeret er et ikke så rent lite frieri til det amerikanske folket. Begrepet Elvis has just left the buildning ble annonsert etter konsertene når Elvis stakk ut bakveien i en limousine, mens publikum ga stående ovasjoner. Typisk nok Zappa, en noe lattermild hyllest til Elvis. En lett og fornøyelig liten sak der teksten beskriver Elvis som har forlatt bygningen for å klatre opp stigen til himmelen. I denne cellestriale sfære blir Elvis hjertelig tatt i mot hos Jesus. Han er populær hos englene, men vokalist Mike Keneally appellerer likevel til Jesus med ordene  ”Jesus, let him come back! We don`t want Elvis dead” og ”Bring back The King for the man in the street!”

                                             Elvis has just left the buildning

                                             Those are his footprints right there

                                             Elvis has just left the buildning –

                                             He`s up there with Jesus, in a big

                                             purple chair.

Ja, hvem amerikaner må ikke bli rørt av sånt? Jesus i tospann med Elvis. Var dette et fragmentert forsøk på frieri til amerikanerne for å få flest mulig på sin side til valgkampen? Tidligere i karrieren ville Frank Zappa helst ha folk på nakken.   

#2   Planet of the Baritone Women

Med ordene “Meanwhile on Wallstreet” starter neste nummer. Instrumentalt omtrent i samme leie som Elvis has just left the buildning, en lyttervennlig liten sak. Tekstmessig er dette internt amerikansk fra New Yorks børsgate. Black Monday? Et dramatisk fall på New York- børsen mandag 19. oktober 1987, som truer verdensøkonomien. Sammenlignes med børsfallet i 1929. Dette er nummeret på plata som antagelig de fleste har minst igjen av. I hvert fall for oss som ikke kjenner forholdene ”over there”. Musikalsk kan det tillegges til Musikksjanger (se over) at låtene på dette albumet er ”normallange” og økonomisk m.h.t. lange avanserte gitarsolo. Innledningsvis er det relativt enkle komposisjoner. Lyttervennlig oppvarming. Det kan virke som en liten dannelse, før de innleder musikalske C-momenter. Likevel er det krevende nok til at nybegynnere kan miste fokus. Det er heller ikke et verk man blir kjent med just like *snatch* that. Albumet krever sin lytter om man skal få med alt. Lytt heller flere ganger. 

# 3   Any Kind of Pain

Med det klisjeeaktige uttrykket “Broadway the Hardway” starter neste nummer. En litt trist, men lattermild (satirisk?), beskrivelse av en ung jente som kommer til drømmenes Broadway. Den ytre glamorøse fasaden skjuler triste skjebner for mange unge, men dessverre naive håpefulle, som gjerne blir brukt og utnyttet; ”Let`s end her song” med uviss skjebne(?) på Broadway avslutter teksten. Zappa varter opp med en nydelig gitarsolo med matchende sound av gitaren. Legg forøvrig merke til noe som er typisk for Zappas musikk; Walt Fowlers trombone understøtter teksten ”She`s come a long way” med lyd av bilhorn langs en motorvei. Smakfullt.  

# 4   Dickie`s such an Asshole (Dick Cheyny, under Reagan medlem av kongressen, senere en av Bush sr.`s betrodde regjeringsmedlemmer)

Her starter moroa. Her følger det politiske materialet på plata fortløpende med

# 5  When their Lies so Big

# 6  Rhymin` Man (country m/innslag av sirkusmusikk, helt sant)

# 7 Promiscuous (utsvevende sexliv)

# 8 The Unthouchables  (De ubestikkelige)

Her omtales udugelige folkevalgte. Dobbeltmoral. Alt piss i (amerikansk) politikk som vi aner eksisterer, men som er så vanskelig å avdekke. Begge sider i amerikansk politikk, Republikanerne og Demokratene, får slik at det ennå går gjetord om det. Mye av tekstmaterialet fikk Zappa gratis gjennom div. graverende avsløringer. Korrupsjon (the Unthouchables). Overføringer av penger til Iran i krigen mot Irak (som Saddam Hussein aldri glemte) ble kanalisert til Contras-styrkene i Nicaragua uten samtykke fra Kongressen; bedre kjent som Iran-Contras-skandalen. Reagan gikk fri, mens admiral Pointdexter og sikkerhetssjef general Oliver North ble sparket. Heroisk innsats fra republikanernes advokater reddet nok flere fra å bli tatt i fallet. Dette er delisious stoff å fråtse i. Det er CIA inne bildet. FBI (merk koring på Dickie`s such an asshole), og amerikas våpenindustri. For de som har lest Tom Clancy`s Overhengende fare vil kanskje kjenne igjen mye. Clancy skriver om en hemmelig styrke fra den amerikanske hæren som blir satt inn i en hemmelig operasjon i Colombia i krigen mot kokain-mafiaen. Operasjonen får GO fra selveste Presidenten, men hemmeligholdes for Kongressen. Denne styrken som blir satt inn, kalles i boka for The Invisible Army. Samme uttrykk bruker Zappa i en av låtene: ”Do you belive in the invisible army?”. Sett bort fra de faktiske forholdene blir flere av de autoritære omtalt med de mest støtende og krenkende termer man kan tenke seg. Det går på div. kroppsåpninger og seksuelle legninger så vel som seksuelle avvik. Det er en dårlig skjult hemmelighet at noe dreier seg om homoseksuell aktivitet. Om det er innbilning, eller et forsøk på å legitimere og samtidig å forsvare Zappa mot homofobe beskyldninger, så mener jeg å ha lest at homofile foreninger, fortrinnsvis i USA, aldri tok anstøt av tekstmaterialet, i hvert fall ikke offentlig. 

Etter en roligere innledning er det mer spennende komposisjoner som her blir framført. 

# 9   Why don`t You Like Me?

Zappa sin “hyllest” til Michael Jacksons vellykkede (?) transformasjon fra sort mann til hvit, og med matchende nese. Morsom tekst for alle som synes M.J. med fordel kunne latt være. ”Why don`t you like me? Am I really that BAD?”, spør M.J. “He`s bad! He`s bad! He`s bad! He`s bad!” er svaret fra Zappa. Selve låtmaterialet er bygget på Jacksons egen låt ”Bad” fra albumet med samme navn. Og en av stemmene skal tydelig forestille M.J. At det har stormet enormt mye rundt M.Js privatliv, i den grad man kan snakke om privatliv i tilknytning til ham, det tror jeg til og med nylig pensjonerte første-sveiser på Fosen mekaniske verk har fått med seg. Og har du kanskje glemt (les: fortrengt) de bizarre historiene rundt M.J. så har altså dette hendt: Michael Jackson liker verken noen av sine opphav, eller andre i sin nære familie:

                                             I hate my mother

                                             I hate my father

                                             I am my sister

                                             And Germine is a negro!

Og om hans noe sære venner m.m.:

                                             You take the monkey, I`ll take the llama

                                             We`ll have a party, bring me a Pepsi –

                                             Michael is Janet, Janet is Michael –

                                              I`m so confused now –

                                             Who is Diana?

                                              He`s oxygenated

                                              His nose is deflated

                                              And he thinks he looks good to you.

For de som husker Llamaen og sjimpansen til M.J`s. Hvem kan tro på sånt om man ikke visste det var sant?

Avslutningssekvensen her må man gjerne lytte to ganger til, hvis man har behov for det. Den raser plutselig av gårde i neste 80 km/t. Så kan jo den som har lyst å gjøre det samme forsøke det. I don`t think so. Avslutninger og temaskifter behersker Zappa til fulle.   

# 10   Bacon Fat

En kort liten stubbe. Nydelig blåsearrangement og flott rytme. Melodien er av Andre Williams og Dorothy Brown. Teksten handler visstnok om noe politisk lobbyvirksomhet, av det slaget som kanskje ikke helt tåler dagens lys. Igjen en tekst som man bør ha kjennskap til den bakenforliggende historien for å forstå. Låten går direkte over i neste nummer –

# 11   Stolen Moments

En sanselig og meget fornøyelig trompetsolo framført av Walt Fowler. Dette er bare å nyte. Dette er flott. Stolen Moments er skrevet av Oliver Nelson. Mens Walt Fowler spiller, kan man jo fylle tiden med lytting alt mens man teller nupper i huden.  

# 12   Murder By Numbers, framført av Sting

Tekst og musikk av Sting og Andy Summers.

Frank Zappa møter Sting i lobbyen ved hotellet de bor på. Sting kommer til konserten den samme kvelden. I garderoben før showet blir Sting invitert til å framføre en låt sammen med bandet. Utrolig nok er altså dette jam. It`s not in my nature to kick a man when his down, begynner Sting. But for four years ago Jimmy Swaggart (se omtale nedenfor) said this here about me: This here song by the Police – Murdered by Numbers - is written by Satan! Performed by the sons of satan! Balzebub! I wrote this fucking song, - alright.

Denne Swaggart som Sting omtaler, mente at teksten handler om forskjellige måter å begå drapshandlinger. I følge Sting handler teksten om forskjellige måter å drepe på, uten å få blod på hendene (les: dødsstraff). Hvem tror du på?  

# 13   Jezebel Boy

eller transvisitt, som vi kanskje sier her på bjerget. Bandet skildrer en kveldsstemning på Hollywood Bouleward: tøft gitarriff til politisirener. Da har vi settingen: gatepiker, transvisitter, politi og horekunden. Horekunden -  her representert ved en landsens gentleman. Man kan både le og gråte når man hører dette. Politi som seksuelt utnytter gatepiker. Denne landsens gentlemann med snøhvitt hår (i bakgrunnen siterer bandet en kjær julesang; mannen framstilles som koselig som julenissen) betaler Jezebel Boy, jeg siterer: to put his sausage in his mouth again, and again. Avslutningsvis høres et noe lattermildt band. Antagelig noe visuelt som foregår på scenen.                                        

# 14  Outside Now

Første gang framført på Joe`s Garage act. III. Men denne gangen totalt renovert. På Joe`s Garage er denne låten rett ut sagt kjedelig sammenlignet med denne versjonen. Selve komposisjonen er meget enkel. Den går omtrent på samme vis fra begynnelse til slutt. Men dette forhindrer det likevel ikke fra å være et virkelig flott stykke musikk. En avslappet og vakker sak med flott klokkespill i bakgrunnen. Få med gitarsoloen, nydelig spilt til akkompagnementet. Nesten på grensen til rått. Teksten er fra historien om Joe. Undertegnede har knapt hørt annet en Joe`s Garage act. I (og kanskje act. II). Men selv om man ikke alltid vet eksakt hva en tekst handler om så kan en hver prosjisere sine egne bilder som kanskje modifiseres fra gang til gang. Dette har man mulighet til i rikt monn når man hører Frank Zappa, og mange ganger trenger ikke en tekst og gi lytteren en God damn shit, og man har stor glede av musikken likevel.  

# 15   Hot-plate Heaven at the Green Hotel

Dette er et nummer som starter ganske livlig, og som etter hvert fylles med et tett blåsearrangement. I bunnen ligger en dyp dyp saksofon og komper. Sangen er et flott og flerstemt arrangement. Zappa retter også denne gang et spark både mot Republikanerne og Demokratene i noe som ligner ”alt var bedre før”: I used to have a job. An I was doin` fairly well. Depression came along. An everybody start to yell “Where`d they go them good ol` days. `An all that crap we used to sell?” Alt var bedre før ja, relativt sett, når det gjelder Zappa. Men eksakt hva dette Hot-plate Heaven at the Green Hotel er, det er sannelig ikke godt å si. En form for et fristed av en eller annen art? Zappa spiller her en merkverdig gitarsolo. Avslappet og ledig, og svært flott solo. Den er helt i hans ånd når det gjelder måten han spiller gitarsolo. Men at akkompagnement og solo er én og samme låt, det er det som blir merkverdig, i tillegg til hans overlegne teknikk og musikalitet.  

# 16   What Kind of Girl?

Noe av tekstmaterialet (gjelder også epoken Zappa er inne i, på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet) angår den tidligere nevnte Jimmy Swaggart. Kort historikk. Jimmy Swaggart var tv-evangelist og også fetter til The Killer (Jerry Lee Lewis), og fordømte alt hva hans fetter Lee Lewis representerte. Og ser vi på uttalelsen til Sting, da er det nærliggende å tro at Swaggart hadde lite positivt å si om rock generelt. Også Ozzy Osbourne herjer med denne arme mannen i videoen til låten Miracle Man. Swaggart slo seg stort opp som evangelist og eide sammen med sin kone Tammy et helt imperium. Ulykkeligvis ble han avslørt i en sex-skandale med en prosituert. Det ble reist tiltale mot ham. Og han ble dømt til fengelsopphold. Det hører også med til historien at han i retten måtte innrømme å ha gjort noe pornografisk med jenta. Vi kan jo bare bruke fantasien. Hele hans imperium raknet, og tilbake satt hans kone Tammy alene og ruinert. Altså. Det er jo nettopp dette Zappa gjennom hele sin karriere advarte mot; religiøs fanatisme. Og her får Zappa denne delikate saken gratis. Gjett om Zappa gjentatte ganger –  sobert uttrykt - harselerer over denne Swaggart.  

What kind of girl? er sangen om hvilken jente som, til tross for hennes virke, ville stille sine tjenester til disposisjon for Jimbo (Swaggart). Teksten er såpass innholdsrik at det har lite for seg å dra ut snitt av den. Dette stykket musikk må erfares. Det er fantastisk spill og med små overraskelser lagt inn.   

# 17   Jesus Thinks You`re a Jerk

Sammenfattende kan vi si at budskapet i denne teksten er, sitat: If you let those tv-preatchers make a monkey out of you. Then Jesus will think you`re a jerk.

Kanskje er det mulig å si at låt 16 og 17 er platens høydepunkter. Tekstene er så forbannet bra, og komposisjonen – i hvertfall på denne siste låten – føyer seg pent inn i rekken av de ypperste komposisjonene Zappa har levert. Over 9 min. og kunne vart 9 min. til. Zappa har nok her brukt størsteparten av sitt musikalske register. Hør for eksempel monologen framført av Eric Buxton, maken til indignasjon som ligger bak her, det er man sjeden vitne til innen rock. Zappa har den unike evne til å formidle et sterkt budskap uten å slippe å stå å skrike F**********K!!! fra mikrofonen. Vel. Hvis Frank Zappa absolutt må si f**k så vil jeg påstå at ingen – ingen – kan vulgære termer på en mer raffinert måte enn denne mannen. Kanskje må man til kyststrøkene i Finnmark i lille Norge for å høre lignende. Og kan man kunsten, da blir plutselig vulgære termer vakre. Det klinger som musikk.

Med Broadway the Hardway viser Frank Zappa oss hvilken eminent poet han er. Poesien er ofte glemt når man snakker om en artists musikalitet. Sannheten er imidlertid at det ikke er tilfeldig hvordan en sang fenger. En tekstforfatter skal beherske musikken i poesiens kunst, når det gjelder ordenes klang, rim og ikke minst rytme. Og selvsagt har budskapet i teksten stor betydning. Betydningen i teksten er altså bare én komponent som gjør at den og den låten fenger. Når disse komponentene i poesien kombineres med musikk av uovertruffet kvalitet, da må resultatet nødvendigvis også bli bra. Kanskje må man helt tilbake til Zappas tid med the Mothers of Invention og albumet We`re Only In It For The Money for å finne et album som gjennomgående matcher Broadway the Hardway hva tekst angår. Begge platene har samfunnskritisk materiale, og begge har gjennomgående gode tekster. Det er kanskje nok å høre Jesus Thinks Your A Jerk, og man skal legge merke til poesien. Da trenger man ikke høre mer for å forstå. Det er bare å bukke og takke. 

En noe uvanlig plate fra Frank Zappa. Omtrent alt materiale er nytt, og hvorfor? Som tidligere hevdet så tror jeg tekstmaterialet er skrevet med Presidentvalgkampen for øyet. Frank Zappa ga også ut livealbum med materiale fra første del av 80-tallet, men Broadway the Hardway ligner ikke 80-tallets Zappa. Kvaliteten til Broadway the Hardway må man antagelig til Frank Zappa og 70-tallet med materiale fra tiden med the Mothers of Invention for å gjenfinne.

Frank Zappa - lead guitar / vocal
Ike Willis - guitar / vocal
Mike Keneally - guitar / synth / vocal
Bobby Martin - keyboard / vocal
Ed Mann - percussion
Walt Fowler - trumpet
Bruce Fowler - trombone
Paul Carman - alto sax
Albert Wing - tenor sax
Kurt McGettrick - baritone sax
Scott Tunes - bass
Chad Wackerman - drums
guest vocal: Eric Buxton, Mr. Sting

Morten Klemmetsen desember 2002