THE WHITE STRIPES   "Primalskriket fra Detroit"
 Av Rune Grønåsen

Da White Stripes slo gjennom i Europa med White Bloodcells i 2001, var de allerede helter og lokale kjendiser i hjembyen Detroit, Michigan, USA. Så hvordan klarte trommer og gitar, en mann og ei dame, Jack og Meg, å redde rocken fra å drukne i Britney`er, nu-metal, og elektronisk blipp-blopp?



IN THE BEGINNING

John Anthony Gillis (Jack White), bohem, hovedhjerne, og det musikalske geniet bak The White Stripes, ble født 9. Juli 1975 i Detroit. Familien hans var en typisk musikkfamilie. Dette preget nok Jack i stor grad gjennom hele barndommen og oppveksten. Bluesen var hans store lidenskap og påvirkningskraft. Han har selv uttalt at meningen med The White stripes er  formidle bluesen til unge sjeler. Som å kamuflere medisin i godteri, kamuflerer White Stripes bluesen sin inn i fete riff og rock-attityd. Det er ærligheten og nerven i bluesen som appellerte til Jack, noe man lett kan gjenkjenne i dagens særegne White Stripes sound.

 Stempelet som glitrende musiker er ikke noe man blir født med, men noe man gjør seg fortjent til, så også med Jack White. Etter neon år på et lokalt musikkcollege, stillte han i 1994 opp på audition som trommis i Detroit-bandet Guber And The Pea`s. John Gillis ble hyret, og det var her han fikk tilnavnet ”Jack”. De andre bandmedlemmene karakteriserte han som en stille fyr, seriøs, og stødig musiker. Som mange andre usigna  band stillte også Guber And The Pea`s opp på ”open-mic” kveldene på den etter hvert så legendariske rockeklubben The Gold Dollar i Detroit. Gold Dollar, som tidligere var en typisk drag-bar, hadde byttet eier, og den nye eieren gav lokale og uetablerte band muligheten til å spille live på klubben sin. Bandene finn trening i å opptre foran et publikum og utvikle seg som liveband, samtidig som Detroits garasje-scene betalte regningene på The Gold Dollar. En vinn-vinn situasjon for begge parter. Det var nettopp på Gold Dollar at Jack møtte Megan Martha White (Meg White). De ble et par og giftet seg i 1996. Jack tok Meg`s etternavn, og sammen startet de The White Stripes i 1997. Meg hadde da ingen musiker-erfaring, og begynte så å si fra ”scratch”. Jack ble Meg`s musikalske mentor og læremester, og etter et pent tall spillejobber hadde meg utviklet seg til å bli en stabil og forholdsvis god trommis. Bandet gjorde flere spillejobber på klubber som The Gold Dollar, men alltid som 2.-3. Band. Det var ikke dem publikum kom for å se, men etter hvert begynte ryktene å svirre om en kul rockeduo; The White Stripes. Kommentarer som ”det er bare to av dem, ingen bassist, og trommisen er ei jente!”

Bandet spillte seg fort inn i hjertene på Gold Dollar publikummet, og det tok ikke lang tid før Rødt-Hvitt imaget var på plass. Det simplistiske imaget deres med to farger må kunne sies å symbolisere den enkle musikkstilen deres. Det er nok noe av grunnen til at bandet tok opp nettopp dette imaget, eller har det kanksje noe å gjøre med at Meg White er ekstremt glad i polkagriser? Det er ingen tvil om at Jack er en begavet gitarist, og ryktet om bandet fortsatte å spre seg. Etter hvert ble The White Stripes bandet alle kom for å se, og konserter over hele Detroit-området ble holdt til det voksende publikums store fornøyelse.  

BYEN

Foruten å være kjent som bilbyen fremfor noen er også Detroit en by med mye asfalt, sement og grått vær, noe mange mener er perfekte omgivelser til å lage god rock n roll i. Legendariske band som MC5 og The Stooges (med gærningen Iggy Pop) kom fra Detroit på slutten av 60-og begynnelsen av 70-tallet. Byen er også kjent for andre musikere. Blant annet har den alltid vært et senter for blues og jazz. De mest kjente folka fra Detroit er nok, foruten White Stripes, Eminem og Kid Rock. På 80-tallet bestemte de store bilprodusentene, som Ford, General Motors og Chrysler, seg for å flagge ut bedriftene sine fra Detroit, og heller satse andre steder. Dette skapte selvfølgelig stor arbeidsledighet og depresjon, men også flere ledige leiligheter til billig månedsleie, ettersom de fleste arbeiderne flyttet etter bilprodusentene. Dette fører jo igjen til mange ledige øvingslokaler, og man slipper å jobbe ræva av seg ved siden av tilværelsen som musiker, slik at man kan dyrke musikken fullt ut (ikke ulikt situasjonen i Berlin). Detroit har på 90-tallet fostret flere lovende band, som The Von Bondies, Paybacks og The Go.

FØRSTE GANG PÅ PLATE

Første gang man kunne høre White Stripes på plate var i 1997. Singelen Let`s Shake Hands ble trykket opp i 500 eksemplarer og lagt ut for salg. ”Jeg tror folk vil høre gode historier.” ”Det er det vi driver med, historiefortelling med lyd til.” Dette uttalte Jack i forbindelse med utgivelsen av deres første singel. ”Vi spiller folk-musikk uten elektronisk dill dall.”

California baserte Sympathy For The Record Industry gir ut White Stripes sin debut-fullengder i 1999. Denne plata er nok den i WS katalogen som best fanger bandets enkle, men alikevel pirrende og ekte lydbilde. Den er spilt inn, og ferdig mikset på en uke. Dette er for øvrig Jack sin personlige favoritt. Hans ide om å kjøre vokalen gjennom en gitarforsterker for å unngå å høres ”produsert” ut ble forkastet av medprodusent Jim Diamond. ”Jeg måtte nærmest forklare Jack at nå var vi i et studio.” Du trenger allikevel ikke frykte en glatt opplevelse selv om Jack ikke fikk det som han ville. Plata er så rufsete og punka at den er helt på grensen til å bryte helt sammen flere ganger, men hver gang redder bandet seg i land og serverer flere godlåter. Det hele høres ut som noe du kunne spilt inn på soverommet, eller hjemme i garasjen. Perfekt!

HVOR ER BASSISTEN?

Etter den selvtitulerte debuten vokste populariteten deres i Detroit undergrunn. Det skal også sies at bandet fikk mange henvendelser av bassister som hadde hørt plata, og var villige til å bidra som bassist. Alle ideer om bassist ble selvfølgelig forkastet, og White Stripes fortsatte som før. Dette virker kanskje noe sært, men senere utgivelser (spesielt årets Elephant) har vist at bandet har tatt til seg en mye tykkere gitarlyd og at bass strengt tatt ikke er nødvendig. I tiden rundt 1998 holdt Jack på med flere prosjekter ved siden av WS. Han har blantt annet spilt sammen med medlemmer fra The Paybacks og Outrageous Cherry.

SAMLIVBRUDD OG DE STIJL

I mars 2000 skjærte ekteskapet mellom Jack og Meg seg helt, og de gikk hver til sitt. Heldigvis førte ikke dette til slutten av White Stripes slik man kunne frykte. Etter en kort musikalsk-pause fant de to sammen igjen og lagde plate nummer to: De Stijl. De Stijl er navnet på en hollandsk kunstretning hvor det minimalistiske (to farger og enkle former) er det essensielle. Med andre ord en fin beskrivelse på bandets musikk. Opptakene ble gjort hjemme i stua til Jack, mens miksingen ble gjort i studio. ”Vi var sinte på den første plata, nå tror jeg vi bare er bitre.” Uttalte Jack i forbindelse med release av De Stijl i 2000. Denne skiva er mye mer tilgjengelig enn forgjengeren. Den har jevnt over mye bedre låter, som sitter etter første gjennomlytting, uten at plata blir kjedelig over tid. Det er en sterk egenskap. Foruten å regissere alt som angikk The White Stripes tok Jack på seg jobben med å produsere en slags ”best of Detroit” skive. De beste up and coming rockebanda fra byen samlet seg hjemme hos Jack og spilte inn hver sin låt, som til slutt reulterte i The Sympathetic Sounds Of Detroit. Denne ble sluppet like før utgivelsen av WS sin gjennombruddsskive White Bloodcells i 2001.

BLODCELLER OG KOMMERSIELL SUKSESS

Tidlig 2001 spilte altså bandet inn White Bloodcells på en 24 spor opptaksmaskin (det skal sies at bandet brukte langt fra alle sporene) i Memphis, Tennessee. Bandet hadde selvsagt releaseparty på den tidligere omtalte Gold Dollar. 3 kvelder på rad var klubben utsolgt, og duoen leverte varene hver eneste kveld. WBC har de virkelig store hitlåtene og er mye mer tilgjengelig enn de tidligere utgivelsene. Balndet med bluesens ærlighet og Jacks smått naive tekster og tøffe gitarriff står denne skiva som en påle i musikkhistorien allerede nå. Det luktet gjennombrudd lang vei, og det lot heller ikke vente på seg. Av europeerne var engelskmennene de første som virkelig trykket Jack og Meg til sutt bryst. Her ble de utsatt for en sinnsyk hype hvor rocken var reddet opptil flere ganger. Jack ble av de store musikkmagasinene karakterisert som en slags krysning av Robert Plant, Howlin`Wolf, og Robert Smith. Duoens minimalistiske, men samtidig tighte lydbilde falt i smak hos britene og bandet gjorde sin første UK-gig på The 100 Club midt i Oxford Street, London. Stedet kunne vært solgt ut 5-6 ganger for interessen var enorm, og bandet gjorde sitt til at denne konserten ofte blir plukket frem som en av de aller beste i klubbens historie (og da må man ha i bakhodet at band som Rolling Stones, Oasis, og Sex Pistols er blant højdarene). I tiden som fulgte ville alle ha en smakebit av bandet. TV opptredener i inn- og utland (bla. på David Letterman Show), festivaljobber, og oppvarming for Rolling Stones. (det ryktes at Mick Jagger bivånte konserten deres med ett stort fett glis rundt munnen). MTV prisen for beste video ble også tildelt White Stripes for Lego-videoen til Fell In Love With A Girl under MTV Video Awards.

 

HYPE OG ATTER HYPE..

Med populariteten i Storbritannia ble spaltemeterne om bandet stadig lenger. Det holdt ikke lnger å beskrive musikken og konsertene, media begynte også å spekulere i hva slags forhold bandmedlemmene egentlig hadde til hverandre. Jack introduserte alltid Meg som søsteren hans, og han ble mildt sagt forbanna da The Detroit Free Press ”avslørte” deres virkelige historie som mann og kone. Ekteskapskontrakter osv. ble trykket både i amerikanske og utenlandske medier og ryktene om at Jack hadde produsert en egen hype rundt bendet svirret lenge, men ble senere avslått på det sterkeste fra bandmedlemmene. Hvorfor WS ville holde ekteskaps-relasjonen hemmelig vites ikke, men det bidro i hvert fall til økt mystikk og oppmerksomhet rundt bandet.

ELEFANTER OG EGET SELSKAP

White Stripes signerte, etter utgivelsen av WBC, en særdeles lukrativ avtale med plateselskapet V2 Records. Foruten at bandet fikk 100% artistisk frihet og enerett på sin egen musikk, fikk Jack også et eget lite selskap ut av dealen. Third Man Records heter det, og har blant annet gitt ut førsteskiva til Detroit-kollegaene The Whirlwind Heat: Do Rabbits Wonder, produsert av Jack selv. Den ”nesten for utrolig til å være sann” avtalen bandet dro i land med V2 records viser det mange hevdet: nemlig at Jack ikke bare var en naiv gitarist fra Detroir, men også en glup forretningsmann. Han er perfeksjonist og må ha full kontroll over egne innspillinger. Da, og bare da, kan White Stripes gi ut den skiva de selv ønsker, slik de selv ønsker det. Derfor fungerer selskapet deres mer som distributør enn plateselskap.

Under ett av sine besøk i London ble bandet kjent med eieren av platestudioet Toe Rag Studios, Liam Watson. Da de bestemte seg for å spille inn oppfølgeren til WBC, Elephant, ble Toe Rag Studios hyret som innspillingslokale. Liam Watson ville gjerne ha besøk i sitt retro-studio, og plata ble spilt inn i løpet av to uker. Flere aviser har senere beskrevet Toe Rag som et utdatert studio fra 60-tallet, noe Herr Watson avskriver som ”rubbish” ettersom det meste av utstyret som ble brukt til å spille inn Elephant var fra 80-tallet. Elephant er en mer variert skive enn alle sine forgjengere. Tykkere lyd, flere rolige låter, Megs vokaljobb på ett av sporene, samt et samarbeid med Holly Golightly på avslutningssporet (ett søtt lite kjærlighetsdrama mellom Holly, Meg og Jack) gjør denne skiva til et must for alle musikkelsere.

WHAT THE FUTURE HOLDS..

Det er vanskelig å si hvor lenge bandet kan holde seg til det minimalistiske tromme og gitar konseptet de har i dag. Muligens vil det komme flere medlemmer i bandet (noe jeg personlig betviler). Men spørsmålet er hvor lenge publikum klarer å holde interessen oppe for ett band som gjør stort sett de samme tingene å hver skive. Man kommer gjerne til et metningspunkt. Det er en fin-fin grense mellom geni-status og uviktighet, men faktum er at bak hypen er White Stripes et svært velorganisert og godt rockeband.

Kilde: Candy Coloured Blues DVD (2003)

 -------------------------------------------------

ALBUM GJENNOMGANG (min vurdering)

WHITE STRIPES 1999

Den rufsete debuten. Jacks personlige favoritt som fanger lydbilde deres best. Mulig det, men faktum er at denne skiva er litt for back-to-basic for undertegnede. Den mangler de store låtene for å nå helt opp til toppkarakter. Hele 17 låter er å finne på plata, og det er en meget underholdende sak som funker godt som introduksjon til bandets diskografi. Det er lett å høre at det er kun trommer og bass involvert (samt et piano). Dette er faktisk den av platene deres med mest nedstrippa sound, noe som fører til at mange vil avskrive den som ensformig og kjedelig, noe jeg personlig ikke er enig i. Jeg liker de tunge gitarriffene og de punka up-tempo låtene plata har å by på, samtidig som de rolige låtene utfyller og fører til en fin helhet. Plata gjorde bandet til helter i Detroit, og det er ingen tvil om at dette er en god debut-skive. Dette er definitivt den av WS albumene som skiller seg mest ut, mest takket være den rufsete lyden. Personlige Favoritter:  Stop Breaking Down, Sugar Never Tasted So Good, One More Cup Of Coffee, St. johns Infirmary Blues

DE STIJL 2000

Denne skiva føles mer fullendt og komplett en debuten. Denne danner på en måte grunnlaget for de to siste utgivelsene. Her har bandet virkelig funnet sin nisje og et lydbilde som kler dem godt. De enkle riff-rock låtene er her fremdeles, men bandet har utvilsomt utviklet seg etter debutplata. Her er det flere potensielle hitlåter, noe jeg tror fører til at skiva har mer gjennomslagskraft hos folk flest, og har større sjanse for å selge godt enn forgjengeren (selv om salgstall i seg selv r noe Jack og Meg ikke er spesielt opptatt av). På mange måter markerer De Stijl utgravingen fra undergrunnen i Detroit til å bli et band i verdensklasse. En sterk oppføler som slår forgjengeren på målstreken. Personlige Favoritter: You`re Pretty Good Looking For A Girl, Hello Operator, Apple Blossom, I`m Bound To Pack It Up, Why Can`t You Be Nicer To Me, Your Southern Can Is Mine

WHITE BLOODCELLS 2001

Gjennombruddet! Endelig fikk også vi her i Europa øynene opp for ”Detroit`s Finest”. Bandet skapte med WBC en ekstrem fokusering på rock n roll. Sammen med band som Black rebel Motorcycle Club og The Strokes skapte The White Stripes rockefeber over hele verden i 2001. Endelig var det kult å like rock igjen. 16 fantastiske låter som alle burde vært a-listet på hvilken som helst radiokanal over hele verden. Dette er rockemedisin i tungvektsklassen. Gryende hit-potensiale, punk-rock, blues og nerve i et sinnsykt sammensurium. Plata ble også godt mottatt av kritikere verden over. Jacks steintunge gitarriff sitter som limt i øra fra første gjennomlytting. Du hører det allerede etter låt nummer en: dette er god rock! Personlige Favoritter: Alle!

ELEPHANT 2003

Bandet beviser at miraklenes tid ikke er omme. For hvem hadde vel trodd at det gikk an å gjøre to så bra skiver etter hverandre? Årets utgave av White Stripes har gjennomgått en ørliten forandring, mer enn justering kanskje, fra det primalt rocka til det primalt geniale. Et tykkere lydbilde er på plass. Låtene er mye mer varierte enn tidligere, men helt uten å miste særegenheten og tilhørighet i White Stripes fantastiske diskografi. Dette var nok på mange måter et album som var vanskelig å lage. Flere og flere hadde fått øynene opp for bandet etter suksessen med WBC og forventingene var mange og store. Heldigvis innfris, i hvert fall mine forventinger, til fulle. Albumet befester bandet som ett av de aller viktigste i dagens fauna gode band. Jeg sier som Vidar Vang: ”how does it feel when you get whay you want?” Herlig synes jeg! Personlige Favoritter: Ball and Biscuit, Hardest Button To Button, Girl You Have No Faith In Medicine, og ikike minst The Air Near My Fingers, som må kunne sies å være ett av de fem største White Stripes øyeblikkene på plate. En killer!



Av Rune Grønåsen (bildet)
 

I Rockeweb:
Årslista 1999
Årslista 2000
Årslista 2001
Årslista 2003

Webreferanser:
:::The White Stripes:::
The White Stripes.net
XL Recordings
Sympathy For The Record Industry