Ugh!
Meat fairies
Elektrohasch
Cd
-
2005
Kjøp
 
Rock Engh Roll 28 februar 2006 |
Anmeldelse:
"We don't know what we are doing, but we know we're good at it",
sitat Ugh!
Tyske Ugh! liker å sette ord på det dem driver med, men sliter altså med
hvilke ord de skal bruke. Samme det, for musikken til trioen taler sitt
eget språk. Like artige er dem når de skal forklare en norsk
überbesserwisser åssen type musikk de spiller. De ramser opp en hel smørje
med desorienterte subgenre og får oss til å tro at de faktisk er gode til
å spelle variasjoner over temaer som psychedelic noise rock, trip tango,
death noise, doom blues, stoner core og grind jazz, før de avslutter med
et smil som strekker seg fra øre til øre når de forteller at de spiller
noe så ordinært som heavy, noisy rock. For de som ikke har tatt
svømmeknappen i engelsk språk kan jeg informere om at det betyr tung,
bråkete rock.
Hvis denne überbesserwisseren skulle lagt til noe måtte det være at jeg
mener å være helt klar på at de gir oss en driftig fuzzy eggerøre med
protopunk ala The Stooges, protogrunge ala tidlig The Screaming Trees og
tidlig Mudhoney, sein grunge ala Nirvana på sitt hesligste "In
Utero"-type-Nirvana, alternativ sugende rock ala Jesus Lizard, temposvak
dynamisk steinalderrock ala Black Sabbath og de tusenvis av doom og stoner
band de påvirket i etterkant, og blant dem spesielt band som Melvins og
Kyuss. I tillegg eksperimenterer de som et oppegående Butthole Surfers og
har en punkattityd som tidlig Dead Kennedys - de skriver da også på sin
hjemmeside at de er glad i labelen Alternative Tentacles. Trioen har også
mye til felles med tyske Colour Haze, bandet til Elektrohasch-bossen.
Ugh! er altså en trio, bestående av Sony på bass og vokal, Tim på trommer
og effekter, og Martin på gitar og vokal. Disse tre startet opp i München
i år 2000, de har gitt ut 3 album, "Terminus" i 2001, "Metaustrat" i 2003,
og nå altså "Meat fairies" i 2005, hvorav de to siste er utgitt på Stefan
Koglek's München-label Elektrohasch.
Selv om Ugh! også er psykedeliske innimellom så har de definitivt inhalert
færre fredspiper enn andre ...hasch-band jeg har omtalt siste året. Men
for folk som digger de bandene jeg refererte til lenger opp i omtalen så
er det absolutt ingen grunn til å tvile på at Ugh! vil bli ditt
yndlingsband i lang tid etter at plata har gått i eninga i spilleren din.
Sjelden har jeg hørt mer riffsterk, feit og flerrende fuzzrock enn det Ugh!
presenterer på denne plata. Ja, jeg er faktisk ganske sjokkert over at
ikke bandet er mer kjent i Norge. Her er det mange som går glipp av
godbiter! Kan faktisk ikke finne noen norske nettbutikker som selger
skivene til Ugh! heller (dissepointed!).
En av godbitene heter "Ginkgo". Et stykke ut i låta skjer det noe
dramatisk. Tenk deg den sugende musikken som ledsager traileren med den
fæle fæle roboten fra fremtiden som følger etter heltene i "Terminator
II". Tenk deg så en rocka versjon av det og legg til et primalt
tabla-inspirert sax-driv som bare varer og varer. Det er nok av detaljer å
sette tenna i her. Ugh! er en stabil trio, men drar stadig inn andre
musikere for å oppfylle bandets musikalske drømmerier.
Før den 9 minutter lange og eminent gyselig seige doom blues drageren "She"
avslutter moroa får vi et lass med briljant, bråkete, riffbefengt moro.
Best av alle er nok låta "Comet". Den har et sånt gnistrende rått
gitarsound presentert av Martin, det samme soundet som gitaristen i El
Caco bruker så ofte. Denne låta spruter det av, der den bygger opp
trykket, åpner ventilen litt og slipper ut overskuddstrykket, bygger opp
igjen, til den eksploderer i en sanseløs stonersuppe. Eller sjekk ut
outfuckingstanding "It's ok to order chrome", hvor et eksepsjonelt
buldrende basspor ruller mens trommisen slår skinnet gul og blå,
gitaristen pøser på med et manisk metalkjør, og vokalen presser deg mot
veggen og trykker inn brystkassa di så du gisper etter luft (volum må
forbi max for å få den effekten altså).
Hjelp, hvorfor går det ikke an å skru volumet enda høyere her!!!!? |
