Sjangerblanding kan være en særdeles vanskelig affære. Men enkelte fikser det så overbevisende at man lett kan lene seg bakover og bare nyte en fusjon, som på papiret, kanskje virker som en uoppnåelig våt drøm for musikkgeeks og artister med for stort ambisjonsnivå og litt for stor selvtilfredshet. Men, som sagt, noen ganger funker det. Og noen ganger blir man blåst over ende av pur råskap, spilleglede og oppfinnsomhet. Two Bands and a Legend er et eksempel til etterfølgelse.

Two Bands and a Legend består av det hardtslående garasjerockbandet Cato Salsa Experience og jazz-freakout comboen The Thing. Sammen har de fått med seg jazzlegenden Joe McPhee og laget et heseblesende (på en god måte) album som tar for seg gamle garasjerockklassikere, uforglemmelige jazznummer og egenkomponerte jazzrockhybrider i et sinnsykt eksplosivt og oppfinnsomt musikalsk stykke arbeid de har valgt å kalle Two Bands and a Legend. Tittelen speiler selvsagt tilbake på de involverte parter.

Dette er ikke første gangen disse mildt sagt begavete artistene kommer sammen for å lage musikk. Under Kongsberg Jazzfestival for noen år siden opptrådte dem for publikum, og heldigvis for oss som ikke var tilstede ble herligheten foreviget på tape i form av Sound Like A Sandwich hvor de tok for seg låter av kontemporære garasjerockere som Yeah Yeah Yeahs og en låt av gode gamle Led Zeppelin, et band Cato Salsa Experience har for vane å covre på sine show.

Det blir også litt urettferdig å ”avskrive” The Thing som et jazzband, da disse gutta må sies å ha vel så god forståelse for rocken som for jazzen. De gav i 2004 ut albumet Garage til strålende kritikker. Her vises noe av det vannvittige drivet, råskapen og spillegleden som senere også skulle åpenbare seg til fulle i samarbeidet med Cato Salsa og hans våpendragere.

Denne gangen har gjengen valgt å ta for seg velkjente garasjerocklåter som The Sonics’ The Witch og Kingsmen låta Louie Louie, en låt som forøvrig har blitt covret av det som kan krype og gå av artister og band. F.eks. gjorde Iggy Pop og hans comeback aktuelle band The Stooges, en forrykende versjon av låta på sin liveplate Metallic K.O. i sin tid. Videre tar Two Bands and a Legend for seg låter av Pj Harvey og frijazzlegenden James Blood Ulmer, samt noe egenkomponert materiale.

Det som gjør dette samarbeidet så fruktbart og herlig å lytte til, er selvsagt takket være gjenkjennelsesfaktoren på låtene, men det faktum at Two Bands gjør dem så totalt på sin måte og med så lite ”respekt” for opphavet, gjør at dette aldri blir kjedelig, men fremstår som tidsriktig, utforskende og vellykket. De tre faktorene er det ikke veldig mange andre i band i den store båsen ”norsk rock” som kan smykke seg med. Unntak finnes selvsagt, som f.eks. i tilfellet Shining og deres mindblowing solide Grindstone album som ble sluppet tidligere i år. Shining driver forsåvidt med mye av det samme som denne gjengen gjør, men de har valgt en litt mørkere approach i soundet sitt der de konsentrerer seg mer om sammenhengen mellom frijazz, progrock og heavy metal.

Two Bands and a Legend er fort et album som kan bli stående igjen som et av plateåret 2007s absolutte høydepunkt. Den formelig oser og syder av støy, rockale utblåsinger og spilleglede. Blåseinstrumenter som hviner, gitarlyder så tunge som Godzilla i full galopp og fuzzpedaler kjørt gjennom gulvplankene. Det er generelt sett en råskap så genuin og deilig her at det skal godt gjøres å finne andre plateartister som kan prestere noenlunde det samme.

Det er bare å avslutte det hele med Sonic Youth og støyrocklegenden Thurston Moores ord i coveret: Is this superjazz? Yyyyeeesss!!! I shit you not!!!!

God fornøyelse!

Rune Riff 16 februar 2007