Ingenting er bedre enn god countryrock. Sanger som skrangler i vei ned en støvete landevei med et lydbilde milevis fra Nashville’s polerte ”Garth Brooks-lyd,” vokalharmonier som nesten sprekker og gitarer, mandoliner og løpske banjoer som sloss om å utfylle resten av vellyden.

Tumbleweed fra Stavanger har rota rundt i denne genren i snart 10 år nå, og gjør det med stil. Ikke helt til 20.0, men faktisk ganske så nær. ”Once more, with feeling…” er Tumbleweeds 4. utgivelse, inkludert 2 ep-er. Forrige plata ”another kind of happiness” fikk forresten en firer i Dagbladet så helt ukjente er bandet ikke.

Uansett, årets utgivelse er mange hakk bedre. Der ”another kind of happiness” var et ok gjennomført album uten de store låtene, innehar den nye plata en helt annen musikalsk spennvidde og dynamikk. Det låter levende, friskt og mye mer tilgjengelig enn ved forrige korsvei.

Det høres med andre ord at bandet har spilt inn plata selv, og at sangene har fått den tiden de trenger uten mas og fjas fra utålmodige bransjefolk, og uten at studiotaksameteret har tikka i bakhodet på de involverte.

De slentrer lett og ledig i gang med flotte harmonier og småpsykedeliske digresjoner i ”when i can’t go on.” Førstesporet glir elegant over i ”good luck,” som kunne gått rett inn på hvilket som helst Big Star album. Minner forresten veldig om ”jesus christ” fra nevnte band uten at det betyr noe annet enn flere plusser i margen.

Andre opplagte referanser er selvsagt Gram Parsons, gammel Jayhawks (it’s all in your mind) og Stones (sjekk riffet i ”wasted time”)

Et siste høydepunkt må nevnes; sangen ”didn’t wanna see you (looking this good),” der Christer Knutsen overtar mikrofonen. Knutsen høres ut som en krysning av en ung Tom Waits og en av rockens store hedersmenn, Paul Westerberg fra the Replacements. Mer fra den kanten ved en senere anledning takk.

Hvis jeg skulle trekke fram noe negativt med plata, så mangler den kanskje litt helhetlig produksjon. Produksjonen er også litt tam til tider, og enkelte sanger når dermed ikke det innebygde potensialet sitt. Det mangler litt av den live-energien jeg så bandet hadde på releasepartyet der de samme sangene ble spilt live.

Konklusjonen blir altså at Tumbleweed har tatt et stort skritt forover, og er et band som absolutt flere burde få med seg. Og hadde verden vært rettferdig, var det selvsagt hardtarbeidende band som dette som hadde fått oppmerksomhet og ikke alskens idol-fjomper som popper opp som paddehatter i alle mulige mediekanaler.

Geir Bø desember 2003

Webreferanse:
Tumbleweed