El Tuco er et hotell i byen Cusco, Peru. Det er sannsynlig at hotellet har en lounge, og veldig sannsynlig at den heter Tuco's lounge. Det er sikkert utallige steder i Mexico som heter Tuco også. Men hvor sannsynlig er det at et alternativt gitarrockband fra regnværsbyen Bergen kaller seg Tuco's Lounge? Vel, så har i alle fall skjedd, og musikken de spiller fremtvinger massivt med euforiske utbrudd hos denne anmelder. Allerede med sin andre ep snekrer Bergensgjengen sammen noe av det råeste og tøffeste jeg har hørt siden forrige gang jeg hørte noe som var like rått og tøft. La meg forklare:

Det har seg altså sånn at Tuco's Lounge ble kåret til "Høstens Bergensband 2002", og det etter at bandet hadde spilt sammen i kun to år. Ellers har de nylig gjort seg bemerket på Lost Weekend Festival, men utover det er de et relativt ukjent fenomen - før de altså gir ut ep-en "Mexican standoff". Plata består av fire låter og først ut er tittellåta. Den sparkes i gang av en sprakende surfgitar, deretter inntar en rullende bassgitar og tordentrommer arenaen, den tar seg videre ut på hovedveien mens de ørkenrøde villhingstene finner sin plass i rekka - til slutt bryter den syngende enhjørningen seg brutalt gjennom alle sperringer, og låta ruller gyngende videre båret frem av en stemme som til forveksling ligner på David Johansen.

Bandet lykkes med å få frem en dyster, tørr atmosfære i et rått rockelandskap, og tankene svirrer mot Tarantino og filmer som "From dusk 'till dawn" og "Pulp fiction", eller mot rockere som The Cramps, Link Wray, The Doors, Wall Of Voodoo og 16 Horsepower. Tar du vekk vokalen høres det ut som norske Los Plantronics. Det er så utrolig ekte og bra!
Tankene flyter fritt og før jeg vet ordet av det er en av de flotteste og tøffeste låtene jeg har hørt gjennom tidene i gang: "Solemn shuffle" er en låt all bør høre før eller seinere. Det er den ultimate rockelåt, med en helt sykelig tøff synging og et gitarspill som river i stykker alle forsøk på å skrive en følelseløs anmeldelse. Alle som digga alternativ gitarrock på 80-tallet er nødt til å skaffe seg dette. Gitarspillet som serveres mens refrenget pågår er virkelig noe av det råeste jeg har hørt. Man har en uhyggelig følelse av at man lusker rundt i halvmørke mellom kaktuser i en mexicansk ørken mens banditter, zombier og skorpioner slåss om å få spise deg. Stavangerbandet Helldorado fremtvinger noen av de samme musikalske vibbene som Tuco's Lounge forøvrig.

Så roer man det ned. Det er masse luft mellom instrumentene. Det kryper sakte avgårde på larveføtter, men trøkket er fremdeles på kokepunktet; det er "There ain't no God in Tuco's Lounge" som er i gang. Ååååå, hvor det bygger seg opp mot refrenget. Disse gutta har virkelig forstått hvor varmt vannet i vannsenga skal være. Dere må tro meg, dette er virkelig utrolig bra! Igjen må vokalen fremheves, den er nemlig hårreisende muskuløs. Kan minne litt om Kurt Wagner nå, men mest om David Johansen fra album som "In style" fra 1979.
Denne firespors ep-en avsluttes med ballesparkende rock 'n' roll, og "Bad ass rock 'n' roll" ødelegger ikke helhetsinntrykket en fotnote. De tangerer The Cramps på sitt beste både i tekst, melodi og energiutblåsing. De er også litt eksperimentelle av seg, for på tampen får vi høre litt oppjazza rock og et småsurt orgel. Tuco's Lounge har kommet for å bli, nå også i Bergen by.

Rock Engh Roll desember 2004