Timothy
The Chimera code
Ep
-
2005
 
Rock Engh Roll 16
november 2005 |
Timothy:
Dannet i Kristiansand i 2001. Medlemmer: Hogne Skogesal, gitar, vokal
-
Anders Huse Pedersen, gitar
- Tom Eirik Heine,
bass -
Anders Torp, trommer
- Marius Formoe,
synth, piano
Genre:
Norsk
Alternativ Metal
-
Melankolsk Hardrock
Låter: Libido
-
Aftermath
-
Ananova
-
Slumber
-
The Illusionist
-
Mantlemind
-
Closure
I Rockeweb:
Ep-lista 2005
Webreferanse:
Timothy
Anmeldelse:
Plateomslaget viser en
knyttet neve på veg opp, akkurat som Tom Robinson gjorde det på sin "Power
in the darkness" fra 1978. Timothy har mye på hjertet denne gangen forstår
vi, på bandets tredje selvfinansierte ep siden bandet ble født i
Kristiansand i 2001. Men nå bor femlingene i Oslo, og fikk i våres med seg Kristiansander og Animal Alpha-medlem
Christer Cederberg som produsent. Han har kanskje hatt samme effekt på
Timothy som John Cale hadde på "Horses" med Patti Smith - uten
sammenligning forøvrig.
Timothy fremstår nemlig med "The Chimera code" som et
besluttsomt, selvsikkert,
velspillende og relativt særpreget rockaggregat med et høyt ambisjonsnivå.
Denne krokete og hølete veien mot oppnådd særpreg kommer sjelden gratis, de
må ha jobba
hardt, og har fått konstruktiv og hissig hjelp fra folk som har gått noen runder i bransjen
før dem, som Cederberg, Mathias Austnes, Chris Sansom og Lars Nedland, for
å ha nevnt noen som de navngir i vedlegget. Der kan vi også lese at bandet
har spilt med Oslobandet Inglow, og går man dypere inn i Timothy-materien
finner vi ut at bandet har gjort det skarpt live i hjembyen og at de har
holdt mange konserter.
Timothy pendler mellom flere genre, som alternativ metal, mørk hardrock, emo
og prog - slik som nymotens høyintensive band som Muse angriper neoprog.
Skal jeg driste meg til å fortsette å droppe referanser helt ned til
bandnivå så er det slik jeg
hører det akkurat nå kun ett band jeg har hørt, eller husker i øyeblikket, som ligner ganske mye på Timothy,
og det er A Perfect Circle, bandet til Tool-vokalist Maynard James Keenan,
men Timothy er langt mer mollstemt og altså variert, men det er også
lenger mellom de riktig gode låtene, Timothy er tross alt bare på vei mot
noe større, unge som de er, mens Keenan og co. er legender.
Timothy har gitt ut en veldig bra ep, men den er kanskje litt lang, et par
låter for lang, over 30 minutter varer den, og akkurat de to noe anonyme
låtene trekker ned helhetsinntrykket litt av "The Chimera code", men når de
er på topp stopper folk opp og lytter i samlet flokk - og det er detaljer på denne skiva som
får meg til å klype meg i armen for å sjekke at jeg ikke fantaserer.
Det
starter umiddelbart med en kolossal og mørk lydorgie: Gitarriffet og vokalen på
den dynamiske og gromme åpningslåta er helt
uimotståelig, lyden er også fremragende, dette er tross alt en
lavkostproduksjon, her har Cederberg gjort en solid
jobb, og åpningslåta dundrer inn til storstilt applaus etter en kanonade
på 4 og et halvt minutt. Timothy lager ganske komplekse og episke låter, og alt sitter ikke
like godt hele veien, men åpningslåta, som heter "Libido", er
altså en lekkerbisken.
Låt nr. 2 preges også av ypperlig gitarspill, og "Aftermath" drives
fremover av gitaren til Anders Huse Pedersen, men låta mister litt
momentum når synthen dominerer i mellomspilla. Likevel, en fin sak dette også.
Platas virkelige supermissil heter "Ananova", og er en av årets flotteste
norske låter tør jeg påstå. Den bygger seg opp som en klassisk Keenan-låt
ala "Judith", og har et gitarspill av en annen verden. Du godeste for en
gitarsolo som settes i gang ca. 15 sekunder ut i låta, og hvilken
gjennomarbeidet og intrikat komposisjon!!! Hvis Skogesal og co. har flere
slike låter i drift ved neste utgivelse bør de få terningøynene til å
trille ut av frakken temmelig hemningsløst blant rockeskribenter.
Gitarspillet er jevnt over usedvanlig potent og oppfinnsomt, både soloer
og riff holder høyt nivå, sanger Skogesal er ikke helt på Keenan-nivå foreløpig, men han treffer
ofte
og gir låtene det kicket de trenger for at du skal kjenne suget i magen.
Tangentmann Marius Formoe hører vi ikke altfor mye til - før siste låta,
men da som pianist; ja, "Closure" er en skikkelig opptur og en nydelig
avslutning på plata. Det vi hører er en pianodrevet emoballade kledd i en
praktfull melodi.
Dette er et usedvanlig lovende band som jeg forventer at smeller til med
en knakende god fullengder neste gang. I mellomtiden kan de reise land og
strand rundt og dyrke utrykket sitt til glede for alle rockeglade.
|
