|
Surrounded er et nytt spennende bekjentskap på musikkfronten fra søta
bror. Bandet, som kommer fra Växjo, er med "Safety in numbers" ute med
sin debutskive, og de er nok rimelig spente på hvordan den vil slå an.
Mårten Rydell (vokal, gitar), Marcus Knutsson (gitar), Emil Petersson (keyboards),
Jesper Petersson (bass) og Fredrik Solfors (trommer) må ikke henge med
hodet selv om ikke alle musikkjournalister forstår hva de driver med,
for den som tar seg tid til å trenge inn i dypet av disse svenskenes
første plate vil finne mye god rock.
Det betinger imidlertid at man har sansen for melankolsk, langsom,
svulstig (masse strykere her), drømmende, lo-fi og relativt vanskelig
tilgjengelig rock som jeg vil kalle Progressiv Slowcore. Av en eller
annen grunn ser jeg for meg at jeg kikker ut av vinduet på et romskip i
bane rundt Jorda, mens jeg dagdrømmer om hvordan de har det der nede.
Slik er denne plata.
Disse svenskene har nok fylt opp platehyllene sine med platene til
Grandaddy, The Flaming Lips, Pavement, Codeine, Pink Floyd, Mercury Rev,
The Polyphonic Spree, Elbow, Tindersticks, Radiohead, Low, Smog, King
Crimson, Mogwai, og Mazzy Star, samt absolutt alle skivene til Lambchop.
De ligner faktisk - sikkert helt ufrivillig - veldig på Lambchop noen
ganger, mye fordi stemmen til vokalist Mårten Rydell ligner på Kurt
Wagner's.
På lange sekvenser av plata tangerer de kvalitetsmessig banda de har i
platehylla si, men plata består dessverre av litt anonymt fyllstoff, som
bare er der uten å engasjere i positiv retning, men som blir slitsomt å
høre på fordi det er så tungt lydbilde.
Når de er på sitt beste, er de derimot brilliante, som på fantastiske
"Diesel palace". Låta duver sakte avgårde, mens Rydell synger som Kurt
Wagner, og en Pavement-aktig gitarsolo dras utover halve låta, samtidig
som flere andre gitarer kjemper om å bli hørt. "Blood orange wheels"
tangerer nesten "Diesel palace" i kvalitet. Det er en massiv, svevende
ballade som sakte griper tak i deg. Surrounded har det i seg, de kan
skape pur magi, som de gjør i vakre, drømmende "Cape Perennial". Jeg
synes de er best når de høres ut som en mellomting mellom Grandaddy og
Lambchop, og det gjør de på den. Jeg regner med at det er Marcus
Knutsson som er sologitarist i bandet. Han gir bandet en ekstra
dimensjon med sin skarpe spilling, og hvis jeg var rådgiveren til bandet
ville jeg sagt til dem at de må gi han mer rom og samtidig bli mindre
orkestrerte.
Ellers er det et lite minus at alt går i samme takten, det sleper seg
sakte av gårde i drøye 47 minutter. De skulle puttet på et par låter med
litt fart, riff og snert, bare for avvekslingen sin skyld. Ikke for det,
"All points bulletin", eksploderer akkurat sånn jeg liker, og plutselig
ligner de veldig på Codeine. En kolossal låt.
"Hashima skyline" har ikke fart og snert, den er så langsom som det er
mulig å få en låt uten at den stopper, men det gjør ikke så mye, for det
er en fløyelsmyk og vakker låt hvor synther og en mellotron gjør
grovarbeidet bak vokalen. Den hadde passet fint inn i Grandaddy's "The
Sopthware slump".
"Pro-files" og "On top of the world" er også veldig fine låter, begge er
lette å like, og de tusler av gårde i et hårfint raskere tempo, noe som
kler bandet, for det er tydelig at de kan snekre drømmeaktig pop som
fester seg ved gjentatt lytting. Dette er en plate du må bruke god tid
på, den er nemlig dyp som havet utenfor Filippinene.
Bandet har mye inne, og neste gang de leverer vil de nok bli nevnt i
samme åndedrag som banda de har i platehylla, ikke bare i stil, men også
i kvalitet. Det har de for så vidt fortjent allerede, hvis
musikkbransjen hadde vært rettferdig, men det er den jo ikke.
 
Rock Engh Roll
desember 2003 Webreferanser:
Surrounded
Deep Elm Records
|
