De som har en forkjærlighet for svensk film har nok fått med seg suksessfilmen "Grabben i graven bredvid" fra i fjor. Supermanics singel "Damn good" var med i filmen og la et fint grunnlag for albumet som var å finne i norske platebutikker fra 27 januar i år. Bak Supermanics står musikerne Lenny Kittilsen på vokal, Ture Janson på gitar, Lars Myran på bass og Håvar Gjestvang på trommer. Bandet har hatt base i Los Angeles i over tre år og har spilt på flere kjente klubber, samt skaffet seg viktige kontakter i rockemiljøet. I USA gikk bandet under navnet Oil og oppholdet i California inspirerte bandet til å få et nytt og røffere sound.

Vel tilbake i Norge skiftet de navn til geniale Supermanics og var klar til å gå løs på oppgaven med å gi ut sitt debutalbum. "Colour me beautiful" ble spilt inn i Waterfall studio sammen med den kjente svenske produsenten Adam Kviman ( Eagle Eye Cherry) og albumet ble gitt ut på Daworks Records med Karen Westbye som promotion manager.

I disse triste tider hvor arbeidsledigheten er skyhøy, kriminaliteten vokser over hodene på de fleste, narkotikamisbruket sprer seg som et datavirus, sykehus legges ned og fjortisser drikker rusbrus som brus, er det oppmuntrende med et band som er gjennomgående muntre og positive. Supermanics er en skinnende blomst i en vanskelig hverdag - for mange mennesker. For se bare på dette: plateomslaget er gult og viser en rosa smilende sol, tittelen "Colour me beautiful" er optimistisk og full av håp, tekstene handler om kjærlighet, drømmer og gode vibber, melodiene har refrenger som man går og nynner til dagen lang og i tillegg er plata avgjort ikke glatt eller pompøs.

Ja, Supermanics lager fine låter, og derfor må jeg virkelig spørre meg om hvorfor ikke Supermanics har fått den oppmerksomheten de fortjener, selv med den drahjelpa svensk filmindustri ga dem. Kan det være for mange band som spiller melodiøs poprock om dagen? 
Drukner de i en evig strøm av kvalitetsplater her hjemme? Ja, jeg tror faktisk det, men det kan jo ikke bli brukt som et argument mot et band at det finnes så mange andre band som lager den samme greia. Hver plate må bedømmes for hva den er, og "Colour me beautiful" er et melodiøst album med i alle fall 6 låter som må få betegnelsen "outstanding". Singelen "Damn good" er nevnt, de 5 andre er tittellåta, "Loner", "Supermanics", "Pure meets the wild" (som Depeche Mode med gitarer) og balladen "Don't you cry for me. Min personlige favoritt på skiva er "Loner", som er en av de herligste poplåtene jeg har hørt i år.

Jeg hørte på denne skiva 14 ganger før jeg skrev anmeldelsen, og jeg garanterer enkelte funn av smaragder, rubiner, safirer og til og med et par diamanter.

Rock Engh Roll desember 2003

Webreferanser:
Daworks Records
Supermanics