|
Da Patti Smith gav ut sitt
første album, Horses, i 1975 med den berømte ankomsten nedfelt i
tekstlinjen "Jesus died for somebodys sins, but not mine", var det
første gang en kvinne slapp et album med rockmusikk som var minst like
god som guttas. Hun viste at du ikke trenger hår på brøstet for å vite
hva rocknroll er. Hun ble kalt proto-punker, men hun var noe langt
større en det; om Horses rent tekstmessig hadde mange likheter med
sjangeren, så var musikken noe langt mer ambisiøst enn togreps punklåter.
Hvilke punk-plater har sanger oppimot 10 minutter? Nei, Patti, var og er
en person som med sin aggresjon og vrede har det som skal til for å
skape ekte musikk med nødvendige skarpe kanter, samtidig som hun er
sårbar og personlig. En seriøs kvinnelig rockartist, noe som det
dessverre ikke finnes for mange av.
Etter å ha gitt
ut 4 album prioriterte hun familien, ga kun ut et album på 80-tallet,
før hun kom knallsterkt tilbake med albumet Gone Again i 1995. I 2000
kom "Gung Ho" ut, og er blitt neglisjert og satt i skyggen av et dusin
langt mer uviktige plater. Lengter du etter et moderne, larmende,
mangefasettert, ektefølt rockalbum med kun gode sanger, så er Gung Ho
ditt pliktkjøp. Sjelden har jeg opplevd bedre rockmusikk som dette, som
gjør at du for troen på at det er mulig å lage relevant rockmusikk for
det nye årtusenet. På Gung Ho virker det som Patti Smith har funnet sitt
uttrykk igjen, samtidig som hun har fornyet seg og er aktuell. De
utrolig dyktige musikerne med Lenny Kaye på gitar i spissen, har bare
blitt bedre og bedre med årene, og lydbildet er regelrett bergtaende.
Patti synger som en kvinnelig rockgud, og jeg blir regelrett fascinert
av denne fantastiske kvinnen. Mer en dette kan man ærlig talt ikke
forvente av et album. Et mesterverk.
Av Thorbjørn Westergaard
Stornes |
