|
Det amerikanske bandet Sleater Kinney har
holdt det gående I en årrekke, og gitt ut en håndfull gode album. Bandet
består fremdeles av gitarist- og vokalistene Carrie Brownstein og Corin
Tucker, samt Janet Weiss på trommer.
Disse hardtrockende jentene har som sagt
holdt på med sitt i en del år nå, og gitt ut stort sett meget gode
album, uten helt å oppnå den suksessen eller oppmerksomheten de strengt
tatt hadde fortjent. De fleste skivene deres har blitt godt mottatt av
pressen, og de litt-over-middels-musikkinteresserte platekjøperne, men
interessen rundt bandet har liksom aldri helt tatt av. Det virkelig
store gjenombruddet har latt vente på seg, på tross av gode album, som
den forrige skiva deres, One Beat, som inneholdt et knippe saftige
rockelåter, blant annet det dødsfengende tittelkuttet.
Nå har jentene bestemt seg for å ta
karrieren sin enda et steg videre, og gjør noen produksjonsmessige grep
som ikke kan karakteriseres som annet enn svært vellykkete. Bandet har
byttet plateselskap til kredible Sub Pop Records, og har fått den ikke
helt ukjente produsenten Dave Fridmann til å skru på knottene for dem.
Sammen har de fått laget et utrolig spennende og godt rockealbum med den
noe billedlige tittelen The Woods. Og plata er virkelig en skog
av vellyd!
Det første som åpenbarer seg når du
setter på The Woods for første gang er det skitne, skurrete, og larmende
soundet. Aldri tidligere har de tre jentene i Sleater Kinney hørtes mer
slemme ut, og jeg elsker det. Dette er musikk som treffer mitt
garasjerockende hjerte rett i rota. Soundet deres er heller ikke bare
streit garasje, men toucher innom det aller meste av det som har vært
bra opp i gjennom rockhistorien. Du vil høre elementer av Led Zeppelin
(bare sjekk ut Janet Weiss slemme tromming på den ni minutter lange
Let’s Call It Love), Nirvana, Jon Spencer Blues Explosion, Pixies, og
Sonic Youth (enkelte av støypartiene her er jo som hentet rett ut av
Daydream Nation).
Men det stopper ikke ved det glimrende
soundet deres. Låtmaterialet er også av overtruffen kvalitet. Misforstå
meg ikke, bandet har alltid laget gode låter, men her formelig overgår
dem seg selv. Albumet er veldig allsidig og variert, og det finnes låter
her som kunne sklidd rett inn på for eksempel Nirvanas Bleach, Meat
Puppets klassikeren Meat Puppets 2, eller Queens Of The Stoneages Songs
for the Deaf for den saks skyld. Sleater Kinney tar strupetak i deg
allerede fra førstelåt, the Fox, og holder deg i åndeløs spenning og
fryd helt til siste disiplinerte trommedrønn dundrer ut av høyttalerene
dine i den glimrende Night Light. Det er godt gjort. Denne skiva holder
på oppmerksomheten din hele veien gjennom uten å dale i kvalitet, eller
intensitet.
Slike plater som dette kommer det
ikkemange av i løpet av et år. Kanskje bare 2-3, og da er det særdeles
gledelig at det er nettopp Sleater Kinney som slipper et slikt i år.
Dette bandet har jeg nemlig hatt stor sans for lenge. Og finner du noe å
klage på her er du ganske god. Jeg klarte det ikke. For meg er The Woods
en soleklar kandidat til Årets Album pris for 2005, og finner du ikke
denne på min topp3 liste i desember må du bare slå meg i hodet med noe
hardt.
Aaaah.. Rock N Roll… Det finnes ikke noe
bedre, og The Woods med Sleater Kinney er et levende bevis for det! La
deg rive med, og kos deg.
God fornøyelse!
Rune Riff 22 juni 2005 |
