I september 2002 feiret Ska-bandet Skanksters sitt 10-års jubileum, og planene var lagt på bordet: De skulle gi ut sin andre skive - den første kom forøvrig ut i 2000 og het "Shaven not stirred", de skulle turnere masse, og de skulle feire sin lange fartstid med brus og kaker til alle.
Men slik gikk det ikke. På grunn av at bandmedlemmene var noen uorganiserte somlepaver så ble det ikke noe av jubileumsskiva. De fikk imidlertid etter hvert spilt inn 15 låter vinteren 2003, men hadde ikke nok penger til å få mikset skiva ferdig. Høsten 2003 hadde de fikset gryn nok til å få gjort ferdig 4 låter hos Stavanger-baserte CCAP og resultatet var ep-en "This man", som ble gitt ut i august i år.

Skanksters var en motreaksjon mot depperock, metal, grunge og seriøs, alvorlig, tung musikk som de mente det var for mye av rundt 1992. Skanksters' musikk er lystig og gyngende, de vil folk skal danse, hoppe, og smile mens de drikker, ja, de lager rett og slett gladmusikk, og Norges første skaorkester er faktisk ganske lik den skamusikken som ble skapt på de britiske øyer rundt 1979 av The Specials, The Selecter og Madness. Men man hører også mye hvit  "Northern soul" i Skanksters, og Kevin Rowland's Dexys Midnight Runners er her en viktig referanse. I denne sammenheng er labelen 2-Tone Records svært viktig. Både labelen og bandet The Specials ble startet opp av Jerry Dammers og var ment å være de britiske øyers svar på Stax og Motown. Dammers blandet svarte ska- og reggaerytmer med hvit punk og la grunnlaget for en av artigste britiske new wave-retningene.

Disse bandene hadde også oftest tekster med et politisk budskap og 2-Tone Records var et utpreget antirasistisk selskap, og som i bandet The Specials var det rom for både svarte og hvite musikere. Det er vel likevel Madness som minner mest om Skanksters av disse, de hadde et sound de kalte for "The nutty sound", og lekenhet både i tekster og musikk var en vesentlig del av utrykket deres. Dresskledde Madness forlot forøvrig 2-Tone da de ble populære til fordel for Stiff Records. Noe som ble en gjenganger dessverre og 2-Tone Records' storhetstid varte bare i to år.

Bandets  line-up er massiv, ofte er de 12 personer på scenen, med en blåserrekke bestående av sax, trombone og trompet. Rekka blåser det norske fotballandslaget av banen når som helst og hvor som helst. Fremtredende er også det lekne The Aller Værste-aktige orgelet, baksangen og ikke minst vokalen til Tom H. Brekke - han er forøvrig også en av drivkreftene i CCAP, slik Dammers var det i 2-Tone Records og Specials. Denne Brekke synger med utpreget britisk aksent og fraserer som en ektefødt brite - han er en ruvende sanger som har bagen full av vokale triks og fanterier.

Første låt ut er "This man", som ble skrevet under den forrige presidentvalgkampen i USA, og i likhet med sine britiske læremestere skriver de ofte politiske tekster som de kler inn i typiske skainspirerte gladrytmer, og denne låta er intet unntak. Den rolige introen til låten minner faktisk om noe jeg har hørt av Faithless på albumet "Reverence" fra 1996, og blåserrekka varter opp med spill man har hørt av Dexys Midnight Runners på låter som "Geno". Låta ruller og gynger så det er en fryd for kropp og sjel. Så viser det seg at vi her oppe i det kalde nord kan lage varm musikk vi også, ja, periodevis blir det faktisk så varmt at sikringen i høyttalerne ryker, hvis det da ikke skyldes at volumknappen er vridd litt vel langt til høyre. Sikkert.

"Shake the tree" er vel min favoritt på ep-en. De har skrudd ned tempoet til en reggaeballade som kunne vært skrevet av selveste Bob Marley på 70-tallet, og det gjør musikken bare enda mer organisk og pulserende. Melodien er knallsterk, bassen maler deg i stykker, og arrangeringen med blåserne i refrenget er bare så utrolig genialt. Du verden for en låt!

"Stains" er en gammel låt som er omarrangert for denne ep-en. Den heftige gitarintroen, blåserekka som bygger opp trykket, dynamikken, miksinga av vokalen til Brekke, den Police-lignende basslinja - alt stemmer her. Skanksters er ikke bare glimrende musikere, men de er sannelig også litt av noen låtskrivere. For når siste låt glir inn i solnedgangen sitter jeg som lytter igjen helt matt av alle de positive vibrasjonene plata avgir, og fremdeles er ikke de utrolig smarte skariffa til gitarist Gunnar Dybvig nevnt med et ord. Soloen hans på sistelåta, den 12-år gamle "He said", er drivende god, men den er bare en av mange detaljer man ikke legger merke til før plata har gått noen runder.

Nettopp. Jeg tror dette er noe av det bedre jeg har hørt av slik musikk og det tangerer helt klart røttene. Gi ut resten av snadderet også folkens, men brennkvikt!

Rock Engh Roll 24 september 2004