Denne skiva hadde jeg aldri klart å nyte for, la oss si, to-tre år siden. Bare tanken på en mikstur av frijazz, metal og progrock hadde fått det til å gå kaldt nedover ryggen min og magen ville danset polka rundt ræva i ren kvalme. Vel, tidene forandrer seg. Heldigvis!

Jørgen Munkeby er, foruten å fremstå som en særdeles likandes kar, hovedhjernen bak norske Shining. Fra før av har bandet tre album (så vidt jeg vet) på samvittigheten. Selv har jeg bare to av disse. Where the Ragged People Go og den smått fantastiske In The Kingdom Of Kitsch You Will Be A Monster (puh! For en tittel), et album jeg forøvrig synes å huske de vant en Alarm pris for. Førstnevnte er en frijazzorientert plate uten de helt store musikalske krumspringene. Det hele forløper forholdsvis stille og rolig for seg i et mer eller mindre normalt jazzuttrykk. In The Kingdom of Kitsch derimot er mer lik årets utgivelse med sitt sound influert av alt fra frijazz, prog og metal. Den inneholdt låter som gjorde assosiasjoner til band som f.eks. King Crimson, hyppige.

Grindstone er enda et hakk råere! Her overøses lytteren av et massivt lydbilde fra første låt ut. Deretter vrir og vender Munkeby og Co. deg inn i et nett av forskjellige stilarter som fungerer bemerkelsesverdig godt sammen, i hvert fall slik bandet har bygget opp albumet sitt denne gangen. Du vil touche innom frijazz, metal og progrock, men du vil også bli løftet svevende opp på høye fjelltopper i deilige ambiente lydlandskaper, for så å bli dratt ubarmhjertig ned langs fjellsiden, mens du dulter borti hver eneste lille stein på veien, til du til slutt havner i et dypt sort hull av skrekkinngytende støy og skrekkfilminspirert musikk som leder tankene til filmer som Ondskapens Hotell og Exorsisten. Du vet aldri helt hva som venter rundt neste sving og det er med på å gjøre Grindstone til en særdeles fornøyelig reise gjennom 12 styggvakre låter med et sound som føles fordømt fresht og moderne uten å ha stjålet ideer fra noen som helst. Dette er ene og alene Shinings fortjeneste, som med forgjengeren la fundamentene for sitt særegne uttrykk og som med Grindstone har perfeksjonert dette til.. ja.. det perfekte!

Alt i alt lyder denne skiva mer helhetlig, gjennomført og generelt sett bedre, enn noe annet norsk band for tiden, ja, bedre enn noe band, noe sted, akkurat nå! Liker du eksperimentell rock, frijazz, metal, eller rett og slett bare er glad i musikk, ja så tror jeg nok du vil ha særdeles godt utbytte av Grindstone. Jeg kan spesielt sterkt anbefale skiva til deg med sans for f.eks. King Crimson og til folk med et usunt kjærlighetsforhold til Mike Pattons Ipecac label og band som Fantomas, Faith No More og Tomahawk, og som samtidig kan nikke gjenkjennende til norske jazz outfits som Scorch Trio, Cloroform og The Thing.

Jeg elsker denne skiva og kan ikke vente med å få oppleve bandet live, en konsert jeg i så måte ser frem til med skrekkblandet fryd. En skrekk som får deg til å putte fingrene i ørene, beskytte ansiktet og se bort, samtidig som du rett og slett ikke kan la være å få med deg fortsettelsen, for du vet så inderlig godt at god musikk gjør av og til litt vondt, for så å gjøre så uendelig godt. Er bandet like bra live som på plate vil du bli sittende lamslått og måpende med et fett glis rundt munnen ved konsertslutt før du hiver innpå et par-fire pils, går hjem, og setter på Grindstone på konstant repeat til du døser inn i en søvnaktig verden full av monstre som vil skalpere deg, syrebrenne huden din og spise leveren din samen med moste gulrøtter. Heldigvis finnes det også vakre alvekvinner i Shinings verden, som stryker deg varsomt på kinnet og hvisker godord i øret ditt. Det er noe av det som er så flott med Grindstone. Det er motsetningene og variasjonene i så vidt forskjellige sjangre som metal og jazz, samt overraskende og flotte låtstrukturer, som smelter sammen til en så uendelig digg helhet.

Summa summarum: Dette er en norsk klassiker og en kommende favoritt til Årets Album 2007 sluppet allerede i januar. Det er en sannhet uten modifikasjoner som du godt kan sette to feite streker under. Det er i grunn bare å lene seg tilbake og se hva mer dette året har å by på av godbiter. Jeg gleder meg!

Rune Grønåsen 2 februar 2007