Seven
At the sixes and sevens
Tuba
Records
Cd
-
2001
 |
Seven: Norsk popband stiftet av låtskriverne Annette Gil og Ole Tom
Torjussen høsten 1998.
Besetning: Annette Gil, vokal, keyboards
-
Ole Tom Torjussen, trommer, gitar, keyboards, kor
-
Espen Blystad, keyboards, akustisk gitar
-
Lars Bendixby, gitarer
-
Alexander Engebretsen, bass, akustisk gitar
Genre: Norsk Pop
-
Powerpop -
Indiepop
Låter:
Super
-
Strange
-
Fool for a while
-
The train
-
Hush
-
Fire extinguisher
-
Spin
-
City boy
-
Bite
-
Honey
-
Recognition
-
At the sixes and sevens
I Rockeweb:
2001
Webreferanse:
Seven
-
Tuba
Records
  |
Pop som ikke går ut på dato etter
noen uker er noe av det vanskeligste man kan lage.
The Beatles er et av et fåtall popband i historien som har klart å skape
musikk som holder seg like bra i dag som da den ble gitt ut, for 40 år siden. Seven
kan kanskje bli et band
som plukkes frem om nye 40 år. Deres lydbilde er litt rufsete og er kjemisk
fri for overfladisk, teknologisk, tidsriktig lyd. "At the sixes and
sevens"
har surra rundt i
spilleren min i en lang periode, jeg har lagt den fra meg, og tatt den
frem igjen nå i forbindelse med en ny utgivelse fra bandet, deres tredje. Melodiene
er fulle av snertne små hooks, gromme stemninger og slitesterke riff.
Vokalist Annette Gil
er fremragende og låtmateriale er jevnt og godt gjennom hele skiva.
Som referanser er det lett å nevne band som Blondie, Garbage, Throwing Muses
og Dubstar hvis man skal sammenligne med noe. Ja, når de gasser på litt
så minner de meg også om en viss PJ Harvey, som i refrenget på "The
train".
Det som jeg kicker på i eninga med denne skiva er det dirty, levende, røffe og friske
lydbildet, som jeg forstår
at bandets frontmann Ole Tom Torjussen skal ha mye av ansvaret for, men det
er også flere låter her som står frem som meget sterke: "Hush", "Super",
The train", "Spin", "Fool for a while", "Bite" og "Strange". Det er
detaljer i noen av låtene som ligger helt på grensa til å vippe feil
veg, som det utrolig umoderne 70-talls synthriffet som innleder "Hush",
men det er likevel noe veldig sjarmerende over det, og sannelig om ikke
den låta ligner litt på "Rock me", den gamle Abba-sviska. Husker jeg
hadde dilla på den i min ungdom. Tekstene er først og fremst morsomme
små historier og betraktninger om ganske uskyldige ting, som i "Bite"
hvor Annette forteller oss at hun har lyst til å bite litt på honningen
sin, he he.
Seven har gitt ut en veldig bra popplate, men lydbildet er nok litt for
ekkelt for de som liker klissete disco og dvask tyggegummipop til at
altfor mange kommer til å kjøpe plata, men man kan vel ikke få i pose og
sekk, eller kan Seven det? Jeg håper det.
Rock Engh Roll 1 februar
2005
------------------------------------------------------------- |
Seven
Don't change lover in
the middle of the night
Plateselskapet MTG
Cd
-
2005
 |
Seven: Annette Gil, vokal, keyboards
-
Ole Tom Torjussen, trommer, gitar, keyboards
-
Joachim Arnesen, gitar
-
Nils Olav Bang, bass
Genre: Norsk Pop
Låter:
Is this
-
Conquer my world
-
I wanna steal your heart
-
Blue sky
-
Hiding
-
Please tease
-
Babylon
-
Disco heart
-
Coca Cola land
-
Take it all
-
Kiss her if you can
-
Shot through my mind
Webreferanser:
Seven
-
MTG
|
Seven er ute med sin tredje
skive, som de har funnet en artig tittel til. Av en eller annen grunn har
jeg ikke fått med meg bandets andre album, så da får jeg sammenligne litt
med det første, som jeg likte veldig godt. Seven er ikke på indielabelen
Tuba Records lenger, men det er kanskje ikke hele årsaken til at bandet
har blitt et fryktelig anonymt og glatt popband, med dvaske synther,
gitarer uten futt og et fargeløst lydbilde, totaltilpasset masserotasjon i
MTV, nye P3, P4 og Kanal 24 (tror den heter det).
Veldig synd det, for det finnes bra melodier her, som "Please tease", en
låt som faktisk klarer å få meg til å gynge og bli engasjert i det jeg
hører. Teksten holder jo ikke mål i barnehagen engang, men det gjør ikke
noe for her har Annette Gil noe å jobbe med, og da løsner en stiv bjørn
etter en vinter i hi. Det er til og med en gitar som skraper litt i den
sangen. Men når låta blir avløst av den teite trommemaskina på "Babylon",
en av de verste låtene jeg har hørt gjennom tidene, så hopper jeg av i
svingen, uansett hvor jeg lander. At det går an, fra å levere den flotte
og friske debutplata til å selge seg sjøl slik dette bandet gjør nå, og
samtidig får terningkast 5 i Dagbladet. Bevares. En annen søt melodi er "Coca
Cola land", eller den har i alle fall detaljer som gjør den interessant
etter tredje lytting. Jeg vil ta med låta "Take it all" også, fordi den
har et veldig fint refreng.
Ellers er det syltynt for en som liker rock og gitarbasert pop, og det er
vel det som er problemet mitt her, nemlig at den eller de som skrudd lyd
for bandet har ødelagt et av landets deiligste popband med utrolig tafatt
lyd. Annette Gil og Ole Tom Torjussen har skrevet det meste her, og det er
mange tilløp til gode låter, men alt blir ødelagt av den teite lyden, hør
bare på "Disco heart", en melodi som kunne vært hentet fra et
Blondie-album, og som sikkert hadde vært helt ok, hadde det ikke vært for
et robot-aktig, iskaldt og stasjonært lydbilde.
Plata anbefales til de som er mye innom kanalene jeg nevnte tidligere, de
har nok mye å hente her. Spis ett av dropsa på denne plata og kos deg,
spis alle 12 og du må pumpes. Jeg gir dem tre gitarer uten strenger, den
ene er dessuten meget slitt, nesten ubrukelig. Hvor har det blitt av Seven?
Rock Engh Roll 2
februar 2005 |
|
