Hva er det med Egersund? Denne lille byen ute i havgapet helt sørvest i landet har et oppegående plateselskap i Hype City Recording Company, en av landets beste musikksider i Pstereo.no og ikke minst Egersund Visefestival. Egersund er i sannhet et musikkens mekka i miniatyr.

"Fixxations" er utgitt på vinyl av nevnte Hype City Recording Company og på cd av hyperaktuelle Honeymilk Records. Det er en ep med fire spor og er når dette leses i ferd med å slå seg gjennom de fleste musikkmurer i landet. Ikke uten grunn, for denne epen inneholder noe av den sterkeste rocken jeg har hørt i Norge gjennom tidene.

Den Serena Maneesh utgaven som spilte på denne ep'en var: Lina Holmstrøm (bass, orgel, sang), Håvard Krogedal (orgel, bass), Marko Hautakoski (trommer) og sist, men avgjort ikke minst, Emil Nikolaisen ( gitar, sang). Trommisen skal forøvrig være bytta ut, men jeg veit ikke med hvem. Emil Nikolaisen er sønn av en kirkeorganist og er skolert innen klassisk musikk. Han er definitivt en av Norges største musikktalenter. Jeg hadde selv gleden av å oppleve han sammen med Silver på en konsert på Rjukan i oktober 2002 - da som trommis, tar jeg ikke feil. Ellers er han jo med i et av Norges fineste pop-band, nemlig The Loch Ness Mouse. Husker godt at journalisten i Telemarksavisa ba meg høre på en flott ny skive med et nytt norsk pop-band før konserten med Silver. Det var skiva til The Loch Ness Mouse - han syntes den lignet på Beach Boys. Han ble paff da jeg sa at Nikolaisen også er med i Silver.

Likevel er det altså Serena Maneesh som er det mest spennende av disse tre, synes jeg da, kanskje mest på grunn av at bandet spiller en type musikk man sjelden hører her hjemme.
Etter omtrent tyve sekunder hører man hvem bandet er influert av. Gitaranslagene på "Drive me home the lonely nights" er som et ekko fra 1967 og debutalbumet til The Velvet Underground - tidenes mes innflytelsesrike rockeband. Kun totusen kjøpte plata det året den kom ut, men alle startet sitt eget rockeband. Snakk om å være forut for sin tid; på 80-tallet ble Sonic Youth, Yo La Tengo, Spacemen 3, Loop, The Jesus & Mary Chain og My Bloody Valentine stiftet - alle bygd på en grunnmur av Velvet Underground's mørke angstfylte støypop.

Musikken til Serena Maneesh er en blanding av alt dette, men det hadde ikke vært noe tess hvis ikke melodiene var fine også. Men det er de, og de inneholder riktig lekre detaljer, som i den ultradelikate "Ballad of Jeze Ballet" (et navn?). Hele introen med den rolige stødige trommerytmen, Lina's nydelige stemme, Velvet-gitaren som sniker seg frem; og etterhvert introduksjonen av en el. gitar, akkurat i det låta skifter takt, og til slutt - en skurrende, men vakker fiolin. Det hele er bare så enestående genialt!

"Blues like beehive" er mer likt et annet stort band enn de tidligere nevnte, og denne gang må vi til 90-tallet, og til Spiritualized. Noe som viser at Serena maneesh er et produkt av vår egen samtid. Alt blandes - alt er lov. Resultatet blir noe helt nytt og spennende. "Hear bleed philharmonic" avslutter en tidløs klassiker. Lina's vakre stemme begraves nesten i et grøtete lydbilde som hele tiden truer med å sprekke, takket være altfor høyt innspilte gitarer med overstyring. Det er styggvakkert. Det er perfekt!

Har ikke helt oversikten over hva denne gjengen driver med nå, men de er vel i gang med noe nytt antar jeg. I så fall vet du hva du skal gjøre.



Rock Engh Roll desember 2002

Webreferanser:
Serena Maneesh på Hype City
Serena Maneesh på Honeymilk Records