Sier Seid:
"I en verden slik vi kjenner den er det to fenomener hvis utstrekning er uendelig; universet og dumheten. Vi har, som band, søkt de ytterste grensene for begge, og tittet over på den andre siden. Det var ikke noe pent syn som møtte oss. Vi er skremt, og av hensyn til egne og andres helse, tør vi ikke ta dette lenger. Kosmisk pirathilsen, Seid".
Sa Seid:

Langt der ute mellom stjernene fyker det romskip veggimellom. Vet de at Seid har blåst ut lyset? Visste jeg det før jeg begynte med denne omtalen? Knapt. Jeg trodde beware meg vel at Seid var et av de mer gruoppvekkende klassikerbesudlede grotesk famtombra banda som krysset norske fjorder i vind og fukt. Så feil kan en stakkar ta. De er ikke mer. La oss gråte en skvett til halvliteren fylles.

Seid avslutter et av de beste kapitlene i norsk rock med en skive som er en av de beste i norsk rock. De slutter mens de er på topp. Det kosmiske støvet som omkranser oss omkranset også Seid da de vokste opp i Arendal på Sørlandet. Åffer de flyttet til trønderhovedstaden der de knapt gjør annet enn å drikke karsk, hører på svensk dansbandmusikk og heier på Rosenborg ved valget hvert fjerde år er en gåte selv for de som har laget det kosmiske støvet.

"Creatures of the underworld" er bare bandets andre fullengder, men de har gitt ut noen 7-tommere på 35G Records, som jeg gjerne skulle sett i platehylla mi. Debutalbumet ble forøvrig gitt ut på herlige Luftwaffel Records i 2002, og het/heter "Among the monster flowers again". Ellers har de vært med på en drøss med artige samlealbum, før de nå altså gir ut sitt avskjedsalbum på østerrikske Sulatron Records. Ja, du Sulatron Records er fine greier. Stikker du innom der for å myse litt vil du se navn som Nasoni Records og Elektrohasch. De du, de er megaoverfantastiske tyske labler som ville passet Seid brillefint - hadde de ikke allerede vært inne hos tysktalende Sulatron.

De som har vært innom denne weben noen ganger har nok lagt merke til at det har blitt omtalt noen skiver fra Elektrohasch. Det dreier seg om psykedelisk spacerock, psykedelisk progrock, psykedelisk stonerrock og psykedelisk kosmisk piratrock, som er det siste påfunnet man har funnet på for å forklare hvordan Seid høres ut - men klarer de det? Nei. Det hjelper vel heller ikke stort at jeg forteller deg at Seid kanskje minner litt om nettopp band som holder til i Elektrohasch-huset, som Hypnos 69 og Sula Bassana. De fleste har kanskje ikke hørt om de bandene, men du har nok hørt om Motorpsycho, King Crimson, Syd Barrett's Pink Floyd, Marillion, Deep Purple, The Residents, Pere Ubu, Captain Beefheart, Frank Zappa, Hawkwind, Stereolab, Arthur Brown, Can, Amon Düül, Neu, Soft Machine og Emerson, Lake & Palmer. Et eller annet sted ute i verdensrommet i skjæringspunktet mellom de artistene finner vi Seid.

Likevel, denne plata viser at bandet absolutt er noe helt for seg selv der ute mellom stjernene og at de ikke skulle slutta mens de er på topp, for bortsett fra det faktum at de slutter mens de er på topp både live og på plate, så er de så samspilte og underholdende å høre på at man kan egentlig bare sette seg ned å oppleve musikken til bandet i en snau time. Det finnes nemlig ikke ett anonymt sekund med musikk på hele plata, og det har ikke bare noe med at bandet bruker et lass med forskjellige instrumenter og effekter, men også at de har huka inn en mengde venner som har bidratt i større eller mindre grad. Men, man kan også danse til den, for det finnes mange artige, dog ganske syrete, rytmer her.

Hvis vi skal stoppe denne omtalen i noen minutter for å dvele litt med hvilket utstyr bandet har brukt så les gjerne videre i dette avsnittet: Burt Rocket, Burns bison bass, farfisa orgel, mellotron, wurlitzer piano, mouthwash!!!!, fender jazzmaster ebow gitar; Jan Spaice, Caserolas, Yamaha recording custom; Janis, Aria Pro II silver sparkle, spacegitar (ja selvsagt), space brain lap steel; Jürgen Kosmos, Gibson ES355, Gibson Lucille; Organ Morgan, Nord Fjord electro 2, Theremax, Korg MS20 osv osv. De har også med seg venner og bekjente som: Choire grrrls, strings og brass, violin, trombone, soprano sax, tenor og noe annet rart jeg ikke helt forstår hva er.

Tekstene er en viktig del av Seids skrudde utrykk, og de beveger seg på de samme utflippa nervetrådene som musikken gjør. De er litt syke disse gutta, derom hersker ingen tvil. De prøver kanskje å (p)syke deg ut med fæle dokkelyder, vridde pumpeorgler, syrebefengte Sabbath-riff og kosmiske mørkelyder. Men de klarer det ikke, for musikken til bandet er egentlig veldig morsom, det nifse druknes i surrealisme. Jeg tenker ofte på "The Crazy world of Arthur Brown" når jeg spiller dette.

Av en eller annen grunn popper det opp i huet mitt at åpningslåta, "Cafe Lola", minner om et kopuleringsresultat mellom The Kinks, tyske Can, og et arabisk orgelspillende kvinnfolk som har forvilla seg inn i plata. På denne låta, og bare denne, ligner stemmen til vokalisten i bandet på Ray Davies. At låta i tillegg heter "Cafe Lola" får en jo uansett til å tenke på The Kinks. Seid kunne vært et krautrock-band fra Berlin på begynnelsen av 70-tallet, men det er de jo ikke. På dette tidspunktet av omtalen skjønner jeg at omtalen blir lang. Plata rundes deretter for 14. gang.

Mens den første låta er litt vanskelig å få inn i skallen, er neste låt, det formidable tittelkuttet, et mesterverk. Åååå hvor jeg elsker at de drar på med feite seige riff. Låta er som henta ut av King Crimson-katalogen. Vi snakker om en progrocker med Sabbath-riff og syk syk vokal som har samme desperate utrykk i øya som udyret i "Alien" hadde da den ble blåst ut av romskipet til Sigourney Weaver.

Neste låt, "Swamp doom", ligner faktisk litt på et annet suverent bra norsk progrockband, nemlig James Band. Og når vi først nevner nye gode norske progrockere: la oss ta med Magic Pie i samme slengen. Hæ? Så joda, det har skjedd ting etter Junipher Greene dere. Jeg jekker en ny øl og Seid drar i gang "The evil gnome". Orgelriff, gitarriff og en helsyk synth regjerer. Eminent musikk. "Dragons & demons" er kosmisk synthrock ei beite, før det drar seg til der også. En fin vokal leker med sansene dine før det sparker i gang for alvor. Nok en gyselig bra låt.

I dette avsnittet tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om de siste låtene på skiva. Neste låt starter som en Deep Purple-bautastein ville startet i 1972, med Jon Lord's majestetiske orgel i front, men selv om man innimellom finner retrospektive ting som vipper hjernen i retning gamle dager, så er Seid som sin egne lille verden som plutselig mistet kontakten med omverdenen og måtte skape sin egen lille verden. I denne sammenhengen sin egen lille musikalske verden. Jeg sier ikke at Seid har blitt låst inne i et rom med tapet på vegga som har bilder av verdensrommet, planeter og aliens, men det er lett å tenke seg at de har det, for musikken er som et isolert lydrike. Seid er Seid. Alt annet er det ikke. Eller noe sånn. Neida, de er ikke pionerer innen faget, men ufattelig bra er de. Det skal de ha.

I "Moonprobe" har de kastet av seg Syd Barrett og opererer i Roger Waters' sitt Pink Floyd-landskap. De har også noe 60-talls filmmusikk-aktig over seg. Derfor jeg nevnte Stereolab tidligere i omtalen. Derfra er det et stykke til det de serverer i "Starla's dream". Vi befinner oss mentalt i en plate laget av The Beat Tornados sånn med en gang, men de henter seg inn og det blir en slags smårar, men ultrakoselig progrockabillyballade. Nettopp.

De avslutter med "Flight towards the sun". De er på veg dit nå vet jeg. I de romskipene vi så lande på jorden i filmen "Mars attacks". Musikken har de med seg. Men jeg har fått en kopi. Plata rundes nå for 19. gang. De flyter inn i solen føles det som om, med en sånn derre rock 'n' roll instrumental, en sånn som bare flyter fremover helt til en skrullete synth inntreffer. Så er plata ferdig. Seid er borte. Reisen til solen er snart over. Hva visste vel vi på jorden om at solen egentlig ikke er varm, men bare en gigantisk lyspære plassert midt i verdensrommet av seidene, og hjemmet til disse skapningene som ser ut som mennesker med gassmasker snudd bak fram på huet. Der skal Seid bo. Der skal de spise. Sove. Lage musikk - for solfolket. Det kosmiske støvet - som uttalt på verdensrommets språk "s:+eiidhh" - vil blåse hitover med tida. Og lage nye seider på vår klode som i sin tur kommer fra Arendal på Sørlandet.

Inntil da mine damer og herrer: Opus vulgaris

Rock Engh Roll 3 april 2007