Schwarz
Arty party
Astro Discos/Osito Records
Cd
-
2004/2006
Kjøp
Rock Engh Roll 11 mars 2007 |
Anmeldelse:
Schwarz er en spansk trio (Alfonso
Schwarz, Juanma Martínez og César Verdú) som med "Arty party"
plassert ute i
butikkhyllene har gitt ut 5 album. Hvilke butikkhyller du må oppsøke for å
finne Schwarz er litt mer usikkert, men du får helt sikkert tak i platene
ved å henvende deg til Osito Records i Oslo. Liker du kreativ dronerock,
spacerock, støyelektronika eller ostepop er det bare å
bestille i veg.
Ostepop ja,
"Arty party" er nemlig oppfølgeren til "Cheesy". Releasedato i Norge
var oktober 2006, sto det på den brente cd-en jeg fikk, på presseskrivet
står det imidlertid mars 2007, men albumet ble opprinnelig gitt ut i 2004, på spanske Astro
Discos. Det er altså Osito Records som distribuerer skiva her til lands, et par
år forsinket i forhold til premieren i hjemlandet, og gir oss muligheten til å følge sydlandsk indierock på
nært hold.
"Cheesy" var et meget hyggelig bekjentskap, og "Arty party" er under tvil
enda hyggeligere. Prototypen på en Schwarz-låt, slik jeg har vent meg til
å kjenne dem, er en lang dronete støyodysse med noen få cheesy melodiske
snutter klemt flat bak en orgie av lydkulisser. "Arty party" har også
dette, men også noe annet. Eller, for å si det på en annen måte, jeg synes
de har begynt å småkysse litt heftigere med elektronika og ambient på sine
gamle dager, men bare innimellom de store slagene.
Skal man driste seg til å droppe noen referanser her faller det meg lett å
bruke ord som Motorpsycho, My Bloody Valentine, Mercury Rev, Neu, Tortoise,
Spacemen 3, American Analog Set, Kraftwerk og, mine samer og merrer:
norske 120 Days. I låter som "Specimen 3" (jepp) handler alt om Kraftwerk,
men låta er et unntak. Andre ganger er de så lik på Motorpsycho møter My
Bloody Valentine at det gjør vondt, som i "Droning forever".
Nå kommer jeg på det. Har liksom hatt det litt på tunga; nemlig at denne
plata er mye mer variert enn "Cheesy", og at det har gått litt på
bekostning av de fryktelig lange dronete syrelåtene. Veit ikke helt om det
er bra eller dumt. Det er et annerledes album, og veldig bra. Ikke det at
disse dronete syretrippene mangler heller, i nevnte "Droning forever" bare
drar det seg ut i evigheten med en herlig organisk mølje av godlyd.
Ellers har de låter som minner om såpass forskjellige ting som The Church,
Flaming Lips og Brian Eno her; "100% fun-free, "Raining stars" og den
siste av de tre, "Mision amarte", er som en reprise av Enos
flyplassmusikk. Mye rart her altså, kanskje litt for mye, men egentlig
synes jeg vel de finner en nerve her som binder ting sammen.
Vakre kan de være også, noe finfine "Beauty must die" er beviset på.
Akkurat den er veldig American Analog Set. Mye på grunn av at de stadig
vender tilbake til de elektroniske duppedittene, samtidig som de bruker et
slitent orgel og dronete gitarer plassert i lettfattelige melodiske
temaer. Nåvel, på tide å gi seg her vel. Anbefalt spansk rock. Nettopp. Oj,
nå glemte jeg nesten å minne deg på at jeg også har omtalt "Cheesy", og
den omtalen finner du
her. |
