Saturnia
Muzak
Elektrohasch
Cd
-
2005
Rock Engh Roll 6 oktober 2007 |
Anmeldelse:
Saturnia er en portugisisk psychprog-gruppe som ble dannet i slutten av
1996 av multiinstrumentalisten Luis Simoes. Gruppa skulle egentlig være en
base for mange forskjellige kulturelle utrykk, men etter kort tid ble
ideen kjørt inn på et rockespor, og der han den blitt pleiet til bandets
4. album ble utgitt i 2005, bandets 4. så langt, alle forøvrig utgitt på
forskjellige små indielabler, bortsett fra den siste, som du leser om nå,
som er utgitt på viktige Elektrohasch i München, Tyskland. Hva det kan ha
seg at plata blir presentert først nå vet jeg sannelig ikke, men jeg kan
vel tenke meg at det er fordi gruppa ikke hadde noen label å gi ut plata
på før Elektrohasch tok tak i det.
Gruppa består hovedsaklig av Simoes, som spiller et helt lass med
forskjellige eksotiske instrumenter. Andre musikere og sangere som er med
her i mer eller mindre grad er: Francisco Rebelo, Joao Alves og Flapi
Simoes, som utgjør den portugisiske kjernen som arbeider sammen med Simoes;
videre har Simoes hjelp av Nik Turner, kjent fra bandet Space Ritual
(spiller fløyte på "Organza"), og Daevid Allen (spoken word på "Syrian"), kjent fra selveste Gong.
Plata er forøvrig spilt inn helt tilbake mellom mai 2003 og november 2005,
i Butterfly Sound, Linda-a-Velha, Portugal, og mastret i Blackburn,
England, så det er ikke direkte nytt stoff lenger.
Saturnia kan nok være fascinerende, spesielt for dem som lånte bort ørene
til Pink Floyd under Syd Barrett-æraen. Noe av musikken på denne plata er
pinlig likt det vi hørte på de to første Floyd-utgivelsene, bortsett fra
at det er mer laidback i formen, og inneholder en større dose eksotisk
opp-psycha jam enn kreativ og melodisk prog, altså omvendt av Floyd. Med
Floyds første skiver var det slik at selv om du ikke ble gæren av musikken
så hjalp det å være det for å få fullt utbytte av den, men med Saturnia er
det slik at hvis du ikke sover når du setter på plata så faller du i søvn
ganske fort. Dessuten er det mye vanskeligere å gripe tak i de store
låtene her enn det var på Pink Floyds plater, sannsynligvis fordi de store
låtene ikke eksisterer her. Egentlig finnes det bare en låt som er lett
tilgjengelig, nemlig "Kite", som til gjengjeld er altfor lett
tilgjengelig. I forhold til resten av plata snakker vi om søtsuppepop, med
et refreng som går la, la, la, la, la i det uendelige. Sikkert en hit i
hjemlandet.
Resten av plata er definitivt ikke søtsuppe, men tar heller aldri helt av,
selv om man ofte får assosiasjoner til nevnte Floyd, King Crimson og
Allens Gong, eller de er også litt housepreget, ala Enigma, som på låtene
"Infinite chord" og "Aqua". Litt for ofte ligner musikken til Simoes
bakgrunnsmusikken til et tv-spill, det flyter avgårde i en jevn døs, uten
at det blir direkte kjedelig, men det er heller ikke særlig underholdende.
Nå har jeg spilt denne skiva en håndfull ganger og tror aldri jeg kommer
til å ta den fram igjen. Det blir dessverre som søvngjengerutgaven av Syd
Barrett. Det er et billig poeng kanskje, men tittelen "Muzak" beskriver
litt for lange perioder av plata ganske godt.
Stefan Koglek i Elektrohasch finner ikke bare spennende band nei, men det
er jo fint at han trekker frem relativt ukjente band fra eksotiske land og
stiller dem ut slik at folk her oppe i nord også kan bli kjent med dem.
Det er prisverdig. |
