Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
The Samuel
Jackson Five
Easily misunderstood
Honest Abe Records
Cd - 2005
 The Samuel Jackson Five: Sigmund Bade, bass, tangenter - Thomas Meidel, gitar, perkusjon, tangenter, samples - Thomas Kaldhol, gitar, bass - Kjetil Gundersen, gitarer, perkusjon, tangenter - Stian Tangerud, trommer + mange gjestemusikere.
Genre: Norsk Postrock - Fusion
Låter: Skinflick dress rehearsal - If you show of the milk who's going to buy the cow - Easily misunderstood - Charlie foxtrot queen - Person most likely to enjoy the taste of human flesh - Unimog - No name - Song for Sarah - Psycho derelict - Michael Collins autograph - Switch ambulance trip
I Rockeweb: 2005
Webreferanser: Samuel Jackson Five
Postrockerne med det funky navnet og de maleriske plateomslagene har spilt inn sin andre skive på Amatøren Pub. Det er bandmedlemmene Thomas Meidel og Sigmund Bade som har dirigert spaker. For å få et best mulig lydresultat har de latt råmateriale bli mikset hos Diktafon Studios, og mastringa er det Strype Audio som har stått ansvarlig for. Dette er muligens info som ikke alle bryr seg like mye om, men det kan være greit å få fram at SJ5 legger sjela si i dette. Så er de også ganske avhengig av god lyd for å synliggjøre de mange imponerende detaljene i soundet sitt, for de lager fremdeles musikk som må lyttes vel og lenge til, og de kan fremdeles katalogiseres som postrock, ganske jazzfiksert riktignok, men likevel postrock. Eller som de selv velger å formulere det: instrumental rock på jazzpremisser.

"Same same but different" var en av fjorårets fineste norske plateøyeblikk, og plata kan fremdeles få meg til å nikke febrilsk på hodet, åpne øra på full gjennomstrømning, slippe alt jeg har i hendene og bare lytte intenst, mens SJ5 smører nerver, utfordrer hjernen eller skyver deg med tyngde bakover i sofaen. Alt dette klarte bandet på sitt debutalbum. Så er spørsmålet om de skal fortsette å vekke oppsikt på sin spennende ferd i et musikalsk landskap som er overfylt med kvalitetsband.

Det begynner i alle fall kolossalt bra. "Skinflick dress rehearsal" bringer tankene tilbake til 1971 og albumet "Meddle" med Pink Floyd. Floydske påvirkninger hører vi også andre steder på plata, som i låt 7, "No name", der bassløpet er klin identisk med "Welcome to the machine" fra 1975. Ellers er SJ5 et originalt band som gjør det de kan best: de veksler mellom de lange tonene som flyter ut i et drømmeaktig futuristisk landskap på en til nå uoppdaget planet i en fjern galakse og eksplosive beats som vekker deg opp fra den samme drømmen med et brak. De fremstår titt og ofte som et særdeles kreativt og inspirert orkester.

Så fortsetter det med en av de hardeste låtene bandet har i backkatalogen sin til nå: "If you show of the milk who's going to buy the cow" er hard postrock. Det finnes stillere øyeblikk her også, men du verden, denne smeller direkte i sikringsboksen. Låta er full av heite gitarbølger og kvasse utbrudd som ljomer mellom husets vegger og den blir aldri statisk eller langtekkelig. Den lange låttittelen er morsom, og hvis man følger veldig godt med i norsk rock så vet man at et annet postrockkollektiv også sprer glede og skaper latter med ekstremt lange låttitler. Oi oi oi, visste du det ikke, det er Youth Pictures Of Florence Henderson, som forøvrig har mer til felles med SJ5 enn bare den detaljen.

SJ5 utvikler seg. De har lagt til en solid dose jazz og klassisk-inspirerte detaljer i musikken sin. På tittellåta får du begge deler. Et finkulturelt pianospill som hadde passet rett inn i en Wolfgang Plagge konsert i Ibsenhuset i Skien overmanner deg og bestemmer at du er svært fornøyd med skiva så langt. Og bedre skal det bli: "Charlie foxtrot queen" er alle Sj5-låters mor. Den bygger seg opp som en kranglete snøball på veg ned en fjellside og bruser opp der den treffer den lokale brusfabrikken. Fiffig!

På dette tidspunktet av omtalen kan det være på sin plass å berike dere med info om alle de talentfulle gjestemusikerne på plata. De florerer nemlig, og på "Person most likely to enjoy the taste of human flesh", som også har en strøken intro, hører du en av dem - Dag Striberg gjør sitt til at deler av plata kan karakteriseres som fri jazz, eller bedre, en oversett take fra en av låtene på Captain Beefheart's "Trout mask replica". Dette liker jeg! Andre magiske gjester er: Ingebrigt Haaker Flaten på kontrabass, Magnus Moriarty på bratsj og fiolin, Sven Andreen på perkusjon, Jørgen Skjulstad på klarinett og Ingar Hunskaar på synth - som forøvrig er med på både miksing og mastring.

En av de instrumentene jeg liker best her er et elektrisk piano. Tangenter er i det hele tatt en svært viktig del av Sj5's totalpakke med musikalske snurrepiperier. De starter gjerne rolig med tangenter før uværet bryter løs i form av bass, trommer, gitarer og andre pålegg. Ofte er det svært så vakkert også, nesten sakralt. Som i vidunderlige "Song for Sarah", hvor vi innledningsvis får høre et fagert samspill mellom et el. piano og en akustisk gitar, før nevnte uvær bryter løs. Så roer det seg igjen.

De siste 2 minuttene på plata er balsam for sjela. Så vakkert som en grønn oase i en grå betongby med skyhøye massive bygninger uten ansikt. Bandet avslutter nemlig med noe som virker å være inspirert av Mozarts rolige deler av "Requiem". Med klassisistisk instrumentering avslutter de en plate som blir bedre hver gang den gis plass i cd-spilleren.

Jeg synes det er vanskelig å vurdere om denne plata er bedre eller dårligere enn debuten. Det spiller vel egentlig heller ingen stor rolle. Likte du "Same same but different" liker du denne og omvendt. Det som uansett er helt bankers er at du må høre på plata mange mange ganger før du gjør deg opp noen formening. De første gjennomhøringene var "planlagt" skuffende, slik det ofte er med gode plater tettpakket med gjemte godbiter og lekre detaljer i dybden. Innimellom kan det virke litt slapt før du har blitt kjent med skiva, men de leker og improviserer over en lav sko med jazzmusikken som ivrig følgesvenn, og har gitt ut nok en plate som vil glede deg innomhus mens høststormene herjer utenfor vinduet. Oppdag bandet mens det fremdeles er et undergrunnsband. Det varer ikke lenge.

 Rock Engh Roll 15 september 2005
 ---------------------------------
The Samuel
Jackson Five
Same same
but different
Honest Abe Records
Cd - 2004
 The Samuel Jackson Five: Sigmund Bade, bass, el. gitarer, piano, orgel, synth, perkusjon - Thomas Meidel, gitarer, orgel, theremin, samples, space echo - Thomas Kaldhol, el. gitarer, bass - Kjetil Gundersen, gitarer - Stian Tangerud, trommer, perkusjon
 Genre: Norsk Postrock
Låter: Counting sheep - Locust lowtalker - Clubbers dream - Sing slow, walk fast - Honest Abe - Same same but different - Postmans joke - Britney Spears 4 president
 I Rockeweb: 2004 - Norsk
 
Bandnavnet tilsier at vi har med et amerikansk soulband eller en svart vokalgruppe fra 60-tallet å gjøre, eller ungene til skuespilleren Samuel Jackson, men faktum er at The Samuel Jackson Five er 5 norske gutter i 20-årene som spiller postrock, og som nettopp har gitt ut sin første skive, bestående av 8 komplekse, men majestetiske og originale verker som er plassert på samme grein av rocketreet som de utenlandske storhetene Mogwai og Tortoise.

De fem unge musikantene har spilt inn og mikset debutplata si i Edwins Basement og resultatet er imponerende. Her er det ikke spilt inn en eneste anonym tone. Det er en deilig flyt i alle låtene som gir deg ro samtidig som bandet eksploderer fra tid til annen og man oversvømmes av geniale arrangementer med en enorm detaljrikdom. Dette er definitivt postrock, men samtidig hører man inspirasjon fra gammel progrock og eksperimentell rock.

Den store styrken med albumet er dets varierte arrangementer og gjennomgående solide låter, men det høres også veldig ekte ut, akkurat som om det hele er improvisert, alle de forskjellige detaljene finner sin naturlige plass i lydbildet, på tross av at det grenser mot kaos periodevis, som i klimakset på "Sing slow, walk fast".

Flere låter her har satt seg dønn fast i skallen min, som "Clubbers dream", en låt som kan minne om de norske eksperimentellrockerne Alpine Those Myriads!, og som har en særdeles fet oppbygning, mye takket være den sugende militærmarsjtromminga til Stian Tangerud og et klassiskinspirert pianospill.

Et nøkkelspor er likevel låt nr. 2, den Mogwai-inspirerte "Locust lowtalker", som bygger seg opp fra knestående og ganske behagelig lytting til fullt oppreist og høylydt i løpet av drøye 5 minutter, og hvor gjestemusiker Magnus Nielsen får briljere på violin.

Så får vi litt synthbasert ambient på tittelkuttet før to lange dragere avslutter en svært modig og sterk utgivelse. Den siste, "Britney Spears 4 president" er eksepsjonelt god. Igjen er det effekten bandet får frem ved å bygge lag på lag med lyd som imponerer, og et lydbilde som i alle fall ikke kvalifiserer som bakgrunnsmusikk i norske hotellheiser - og takk for det. På denne får vi også høre buldrebass og fuzzgitar plantet midt i gata der en lavmælt vibraphone traktert av gjestemusiker Anders Kregnes prøver å skape hyggestemning i en orkanbyge av lyd.

Dette er seriøst bra gutter, og plata er ikke så vanskelig å få tak i heller, prøv Big Dipper, Tiger, eller Apollo i Bergen for eksempel.

Rock Engh Roll 29 desember 2004