"It all started late autumn 2002, in a little town called Halden, Norway, not so far from the capitol Oslo. Four guys got together in a shitty, little basement and started playing covers from different rock bands"

Kongelige pornokjendiser er dem, Halden-gjengen som i mai 2004 spilte inn 5-spors-ep-en "Too damn serious" under kyndig ledelse av Kai Andersen i Athletic Sound Studio, Halden.
Bandet har foreløpig ikke skrevet under på en gullkantet kontrakt med en stor label, så plata ble heldigvis gitt ut på Roadkill Records, som drives av bandmedlem Petter Solberg. Plata har blitt mastret av Audun Strype i tigerstaden og lyden er fet og deilig som muggen varm geitost i kjeften på han som eksploderte i Monty Python-filmen "Meningen med livet", mine damer og herrer.

Det oser "fast forward rock 'n' roll" av hele sulamitten, for å bruke et Carburetors utrykk. Og når jeg først har dratt katta ut av klosettskåla, så kan jeg jo følge opp med at bandet høres litt ut som en blanding mellom fire giganter i norsk rock, Backstreet Girls, Gluecifer, The Mormones og, tja, kanskje nettopp Carburetors, og i vaffall MC5, og Stooges, og slike hårreisende ting. Tøft er det, med bra lyd, eller riktig lyd er det vel bedre å skrive. Når bandet i tillegg har tidenes råeste bandnavn her hjemme, kaller seg selv Popgun, Tony Macaroni, Turbo McFingers osv, og har lagt et vesentlig stykke arbeid i plateomslaget, så må det vel bli temmelig krembefengt!, ?, eller...

Da er det låtene det står på, men bandet står på, bare så det er sagt, her er det ikke snakk om bløte ballader eller softrock ala The Softrockers (helt ukjent band for meg), eller noe, neida. Det er full spiker rund baut og etter noen massive doser direkte inn i ørekanalene fester låtene seg i hjernestammen et sted. Sånn sakte men sikkert så begynte jeg å like låtene så mye at jeg måtte sjekke hvem som hadde lagd dem, og det var Royal Porn Celebrities. Sånne låter som "Don't give up" er bare så uendelig tidløse, med et gnistrende riff, bankende rytme og en vokalsist som skriker ut og vrenger seg. Vokalen kunne vært mikset litt lenger opp i lydbildet, hvis jeg skal driste meg til å peke på noe, men det behøves ikke, tekstene er helt på tryne likevel, sånn de bør være, for det er ikke viktig hva de synger, men åssen de synger, eller Tony Macaroni da, he he.

Dette er en sånn skive som passer fint å spelle stadig, den varer i drøye 15 minutter, er hard-on-rock samtlige sekunder skiva varer, og man kan gå å nynne " - to much coffee, to much vine - " hele dagen, som er et typisk utdrag av teksten i brutale "Nobody cares". Vel, jeg bryr meg i alle fulle fall. Dingsen avsluttes med noe rått og upolert fra "Last night". Låta skinner som en totempæl i solnedgangen, og er så utrolig beinhard. I mellom slagene, når trommer og bass og vokal damper i hvilepuls, rett før refrenget gynger i gang på max intensitet, og mens det pågår, da merker jeg hvorfor rock 'n' roll er best når det gjelder. Du stinkende dromedar for en møkkete og oppføkka plate!

Rock Engh Roll 4 november 2004