Ribozyme
Blacklist mercy
Solid
Approach/Indie
Distr.
Cd
-
2006
Kjøp
Rock Engh Roll 22 september
2006 |
Anmeldelse:
Tungrockerne Ribozyme fra Bergen har siden de ga ut sin
første 3-spors ep i 1999 turnert hemningsløst landet rundt og i utlandet;
de har blant annet vært på europaturne i Tyskland, England, Tsjekkia og
Slovenia. Rocka gutter merker ikke at det regner katter og bikkjer,
spesielt ikke når dem får lov til å være med på de feteste programmene NRK
kan tilby innen rockesegmentet: Ribozyme har vært der - og på by:Larm, men
der har jo noen artister vært opp gjennom åra. På platefronten har de gitt
ut to album tidligere: "Zilch" fra 2001, og "Invidia" fra 2003.
Nå er de redusert til en trio og ute med sitt tredje album, "Blacklist mercy", som er utgitt på Solid
Approach og distribuert via Indie Distribution i Oslo.
Jeg har fått en av skivene til Ribozyme tidligere, husker ikke hvem av dem
det var. Jeg kjenner en lokal kar her oppe på Rjukan som digga bandet
allerede tidlig i bandets karriere, så han fikk plata av meg for å lage en
omtale. Dessverre har jeg ikke sett noe til omtale eller plate etterpå.
Når jeg tenker meg om så må jeg nok si at jeg nesten ikke har sett karen
heller. Jeg føler meg derfor litt forplikta til å skrive noen dønn ærlige ord om
denne skiva. Heldigvis slipper jeg å pine meg gjennom tre kvarter med
makkverk gjentatte ganger, plata er nemlig bunnsolid. Men "Blacklist mercy" er ikke en plate du
loffer gjennom et par ganger med et halvt øre for deretter å skrive en
puddingomtale. Ribozyme har levert et utfordrende, ambisiøst og episk verk
med trippel bunn som først løsner fra metallboltene etter solide
lyttetokter.
"Becoming what you're after" innleder moroa. Den beveger seg fra voldsomme
riffutblåsninger til rolige, mørke og uhyre stemningsfulle partier.
Vokalarbeidet er sjelfylt i de rolige, ja nesten helt stille, partiene av
låta, og i midtseksjonen høres en aldeles nydelig sologitar. Så dundrer de
i gang igjen med voldsomhet. Låta er særdeles komplisert oppbygd, og
inneholder partier som man i utgangspunktet ikke ville tro var en del av
samme låta. Etter noen runder i spilleren faller ting på plass for
lytteren. Dette må ha krevd vannvittig mange øvingstimer før det satt. Men
det sitter.
De fleste av låtene på denne skiva er bygd opp på samme måten. Det er
umulig å vite hvilken retning låtene tar. Jeg vet ikke hvordan de har
montert alle løse deler sammen til en sammenhengende låt, men for meg så
høres det ut som om de har hatt en løs ide, et riff, en stemning eller noe
i den duren, og deretter jammet seg frem til det ferdige resultatet. De
har på et vis vært på oppdagelsesreise i sitt eget låtmateriale.
Det er således veldig vanskelig å putte Ribozyme i en bås. De har nå
definitivt funnet sitt eget utrykk, selv om plata egentlig spriker i sine
sammenføyninger reint genremessig. Her finner du nemlig både riffbasert
metal, klassisk hardrock, støyete rock, stemningsfull rock, hardcore og
til og med litt ambient. Mens man tidligere har nevnt band som Led
Zeppelin og Tool som referanser har Ribozyme forlatt kjente stier og
beveget seg mer mot eksperimentell tungrock som ikke ligner i særlig grad
på noen andre band. Og jeg tror det er slik de vil at lytteren skal føle
det også. At de er mest lik på seg sjøl.
I modne "Acceleration atheist" utforsker de terrenget de har beveget seg
inn i med andre instrumenter og toneleier enn man er vant til fra
Ribozyme-kanten. Vi hører et mørkt, dypt, mollstemt piano, vakker sjelfylt
vokal, og elektroniske lyder. Plutselig minner de litt om den rolige
utforskende utgaven av The Smashing Pumpkins.
Det er ikke mye som trekker ned inntrykket på denne plata. Det kan være et
og annet lettvint riff eller enkelte partier som ikke egner å underholde
noe særlig, med det kommer så sjelden og varer så kort at det ikke
ødelegger lytteropplevelsen. Vi får nok en gang bekreftet at triokonseptet
fungerer optimalt for et tungrockband. Hvert enkelt medlem får mer rom å
spille i, for å si det ganske bokstavelig, og når de i tillegg er så
dyktige musikere, har evne og mot nok til å eksperimentere med
komposisjonene sine, masse soul i vokal og produserer drivende gode riff
på løpende bånd, så må det bli bra. Jeg synes i alle fall det er bra.
Veldig bra. |
