Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Rest Of My Life
Transition
Dead Letter Records/
How Is Annie Records
Ep - 2005
 Rest Of My Life: Trønderband dannet i september 2000. Medlemmer: Anders Kojen, vokal, gitar - Reidar Wisløff, gitar, vokal - Erik Lånke Solbu, bass, vokal - Elling Snøfugl, trommer, cello, vokal - Øystein Halgunset, gitar
 Genre: Norsk Emo - Indierock - Progrock
Låter: My limbs are your trampoline - One less pirouette, lets talk physics - In a basement/not birdwatching - The wig of the week - Wish for later now
I Rockeweb: Ep-lista 2005
Webreferanser: Rest Of My Life - Dead Letter Records -
How Is Annie Records
Jeg har slutta å kjøpe cd-er, kjøper bare vinyl. Jeg har slutta å kjøpe lettmelk, helmelk smaker så mye bedre. Ting er ikke alltid slik man tror. Eller slik man får det forklart i tv, i aviser eller i blader. Du blir styrt til å like det som noen som har nok fra før tjener mest penger på. Bedriftseiere prostituerer seg og selger ut for en billig penge til utlandet det arbeidsfolk har jobba hardt for å få til her hjemme i tiår etter tiår som gavner felleskapet. Sånn er det. Livet kan være tøft for de som ikke blir født med en sølvsmokk i rævva. Livet for norske rockeband som vil tjene penger på musikken sin ved å reise rundt til alle landets avkroker med musikk som blir skjelt ut og hånet av norske P1-lyttere som bare vil ha det dvaskeste av det dvaske er også tøft. Likevel foregår det en knoppskyting i norsk rock som imponerer og begeistrer; utallige band stiller opp i mugne kjellere, nedlagte skoler eller nedlagte stasjonsbygninger hver dag, med utslitt backline og tomme lommebøker. De har hørt på mutters eller fatters vinylplater i årevis, de siste åra har de lastet ned eller lastet opp hundrevis av "Uhørte" og "Urørte" filer via internett. Er de dyktige og heldige får de litt støtte fra en velvillig lokal kultursjef til å starte opp et band selv, og er de ekstra heldige har de et studio og et uavhengig plateselskap som forbarmer seg over dem. Men selv om de klarer å komme så langt blir de ikke rike, for plata skal distribueres til ganske mange hjem før det blir kroner av det. Men så er det heller ikke pengebegjær som styrer de unge norske rockebandene som makter å lage slitesterk kvalitetsrock.

Emocore-bandet Rest Of My Life fra Trondheimsområdet fylte 5 år i år, de kom med sitt debutalbum i 2001, riktignok en demo, sitt ordentlige selvtitulerte debutalbum i 2003, og er nå tilbake igjen stinne av energi med en ep bestående av 5 låter med en total spilletid på over 20 minutter, et lite minialbum altså. Rest Of My Life fremstår egentlig som et nytt band i 2005: de har blitt eldre og har gjennomgått kriser og gleder som direkte påvirker musikken, de har byttet ut flere medlemmer, de har supplert med en cello i besetningen, stilen er radikalt forandret fra intens og kompleks emocore til et mer modent utrykk hvor de fusjonerer sine desperate brøl med melodikk, skjørhet, lidenskap og flyt. Ja, i enkelte partier av plata befinner de seg helt i ytterkanten av hva som kan defineres som emo, jeg synes de passer bedre inn i en progrock-setting, hvor spesielt den vokale poseringen til Anders Kojen får meg til å tenke på Fish i Marillion eller Jon Anderson i Yes, en låt som "Going for the one" med Yes fra 1977 har visse likhetstrekk med Rest of My Life, men altså bare i korte perioder. Forøvrig dreier det seg om emo, eller emosjonell hardcore for de som ikke har hørt utrykket før, og en av de største utfordringene til dagens emoband er å låte annerledes enn alle de andre, noe som sannelig ikke er lett. Rest Of My life har gått i gjennom litt av en "Transition", og du må sette av rikelig med tid for å trenge inn i dypet av denne plata, og mitt inntrykk er at dette bandet høres litt annerledes ut, de har et personlig utrykk.

Likevel starter første låta, "My limbs are your trampoline", med et gitarriff som er pur Trail Of Dead. Det er greit å ha noe å strekke seg etter som er større enn seg selv. Resten av låta er imidlertid pur Rest Of My Life. Den er storslagen, komplisert, massiv, men full av et brennende begjær og stinn av følelser, og den krever mye av deg som lytter. Vokalist Kojen løfter låta med sine mange personlige vokalfraseringer. Stemmen hans virker først litt tam og upassende til det voldsomme lydbildet bandet presenterer, men ettersom musikken synker inn i deg føles det motsatt: han er en styrke og bandets forse som balanserer det intense emocore-utrykket med det følsomme og skjøre.

Dette er en plate som vokser inn bak tinningen din i snegletempo. Det er lett å henge seg opp i Kojers vokal, for den er så fremtredende og spesiell, men lytt flere ganger på "One less pirouette/let's talk physics" så vil du finne masse andre flotte detaljer også. Lekker koring, 3 spisse gitarer, supre slagverkkombinasjoner og overganger fra mykt til hardt som vitner om et ekstremt høyt antall timer med trening og stor musikkforståelse.

Så kom emoballadene til syne. Bandet viser en ny side av seg selv. De skriver rett og slett veldig flotte melodier som meget vel kan og bør havne i hendene til diverse radiokanalredaktører. "In a basement/not birdwatching" er utrolig vakker, og mye av styrken ligger igjen i måten Kojen synger på. Han er helt oppe på loftet i ene øyeblikket og nede i kjelleren i det neste, han er ingen autoritær sanger med kraftig stemme som brauter vilt, men en følsom sanger som treffer de riktige nervetrådene i låta og som overfører nerven til deg som lytter. Det bor virkelig en Jon Anderson i han. Låtene på miniplata er forøvrig skrevet av hele bandet, men tekstene er det Morfar (Morten Samdal) som har skrevet - trommeslageren i Youth Pictures of Florence Henderson.

Cello er altså en del av instrumenteringen, og den blir traktert av trommeslageren Elling Snøfugl. Jeg tar det for gitt at han ikke spiller cello og trommer samtidig så det dreier seg om et pålagt spor. Og det har da skjedd på Tonemakeriet og i Dead Letter Studios i Trondheim i juni i år. De forskjellige sporene er mikset sammen på Tonemakeriet og den siste prosesseringen før det ble cd skjedde på ikke ukjente Skansen i august. Resultatet hører jeg på nå og jeg er ganske begeistret. Ikke minst er jeg begeistret for den siste låta på plata, "Wish for later now". Det er en praktfull melodi som avslutter en plate denne gjengen bør være uhyggelig stolte av, og så får vi håpe at den norske platebransjen vet å sette pris på kvalitet fremfor kvantitet og god norsk rock fremfor vemmelig norsk søtsuppedisco.

Rock Engh Roll 28 september 2005