The Residents har vært verdens rareste rockeband siden de debuterte med "Meet the Residents" i 1974. De beveger seg kontinuerlig mellom galskap og genialitet, og ramler ned på begge sider med like stort hell - mener bandets få, men hengivne og ikke minst tålmodige fans. Deres mest geniale tilskudd til verdens platesamlinger er skiva "Eskimo" fra 1979, som handler om eskimoer, og er et konseptalbum full av rare lyder, uforståelig prating og rock i ordets smaleste forstand.

Når og hvordan jeg fikk sansen for dette helskrudde bandet husker jeg ikke helt sikkert, men jeg tror det var en plateanmeldelse i Nye Takter (Jan Arne Handorff) på 80-tallet som ledet meg inn på et søk etter en type musikk jeg nesten ikke tør spille hvis det befinner seg andre mennesker i rommet - for de vil sannsynligvis tro jeg er gal.

I tillegg til at musikken er skrudd utover en normal menneskelig fatteevne, så har bandmedlemmene alltid vist seg frem offentlig i Pingvinkostymer med store øye-epler på hodet, eller rettere rundt hodet. Ingen skal vite hvem de er, nemlig. Hm.

Man kan kanskje lett avskrive bandet som det reneste nonsens, hadde det ikke vært for at de faktisk lager vanvittig bra musikk. Flere av platene deres er blant de aller beste innen eksperimentell.

"The Tunes of two cities" er del to i trilogien "The Mole trilogy". I utgangspunktet tar plata for seg et alvorlig tema som politisk og sosial kamp i samfunnet, hvor disse er kalt to kulturer. Det var for så vidt temaet i del 1 av trilogien. Man ser bare vagt for seg hva som egentlig er den røde tråden i tekstene. I del 2, altså "The Tunes of two cities", handler det om musikken som skapes i disse to kulturene i samfunnet, før skjebnen kaster de begge inn i dommedag. Og, mine damer og herrer, "The Tunes of two cities" er en dokumentasjon på musikken som ble spilt i disse to kulturene, altså politisk og sosial samfunnskamp, før tragedien inntraff.

Når man tenker på at "The Tunes of two cities" faktisk for det meste er en instrumentalplate, så skjønner man at det ikke alltid er like lett å følge med på hva slags budskap bandet gir utrykk for. Det er ikke synging i normal forstand her, men rettere en type dommedagsopera som er lett surrealistisk, spunnet rundt musikk som, i tillegg til å veksle mellom det gale og det geniale, blander rock, pop, klassisk, taffeljazz (Serenade for Missy) og noe som bare antydningsvis kan ligne på noe annet jeg har hørt før, noe jeg er ute av stand til å beskrive. Men det er musikk.
Verdt å nevne med hensyn til lydbildet er det at bandet for første gang på "The Tunes of two cities" tok i bruk et nytt leketøy som heter EM-U Emulator. Vi befant oss jo på begynnelsen av 80-tallet og eksperimentering med synthesizere var populært. De fleste lydene på denne skiva er laget ved hjelp av det instrumentet.

The Residents musikk har blitt en del av meg. Det kan ikke beskrives som bra eller dårlig vurdert ut i fra vanlige musikalske normer, men jeg må ha det, og jeg må ha påfyll av det med jevne mellomrom, fortrinnsvis inn gjennom ørene. Jeg vet ikke, kanskje er dette det komplette nonsens, kanskje er det flere der ute som føler det som meg. At platene blir re-mastret kan tyde på at det er mange som liker dette bandet veldig mye, som meg. Jeg skal ikke gå inn på noen dypere analyse av musikken til bandet, jeg forsto heller ikke noe av anmeldelsen jeg leste på 80-tallet, men jeg fikk lyst til å sjekke opp dette bandet, og det er jeg glad for.

Den ekstragavante gitaristen Snakefinger er forøvrig nesten et medlem av bandet og spiller på denne skiva. Han representerer linken til det normale. På "Smack your lips" drar han til med en saftig gitarsolo, som tatt ut av løse luften. Ellers sier plateomslaget endel om hva dette handler om. Den som har begge beina på bakken står stille. The Residents har aldri beina på bakken. The Residents setter din musikkforståelse på prøve. Og tro det heller ei, bandet spiller faktisk pop, demontert pop.
9/10

Rock Engh Roll desember 2002

Webreferanse:
The Residents