Primal Scream har gitt ut plater siden 1986 og feirer 20års jubileum med et forrykende rockealbum, titulert Riot City Blues. Ikke bare er Riot City Blues et solid stykke håndverk, det fungerer også som en slags hyllest til bandets mange inspirsjonskilder.

Det er altså over 20 år siden Bobby Gillespie (gitar, vokal og låtskriver) dannet Primal Scream. Før dette var han trommis i legendariske The Jesus And Mary Chain. Et band som på mange måter representerer Primal Screams rake motsetning hva musikalsk uttrykk angår, med sin shoegazende og innadvendte støyrock. Misforstå meg rett, Jesus And Mary Chain var et fabelaktig band, men der Gillespies gamle våpendragere var tunge til sinns og enda tyngre på fuzzpedalen, er Primal Scream lettbeint riffrock tuftet på klassisk amerikansk gitarrock og "sørstatssløv" boogie. I hvert fall slik bandet fremstår med årets utgivelse, Riot City Blues.

I skrivende stund har Gillespie og Co. sluppet hele ni album og regnes av mange som et av de aller fremste bandene innenfor britisk indierock. Det store gjennombruddet kom med 1991 utgivelsen Screamadelica. Dette var albumet som gjorde at folk, ikke bare i Storbritannia, men også i resten av verden, fikk øynene opp for gjengen fra Glasgow. Screamadelica var deres tredje utgivelse og det geniale med denne plata var at bandets sound fusjonerte mellom rock, pop, techno, dance og acid house. Når plata attpåtil inneholdt krembefengte låter som Movin' On Up og Roky Erickson klassikeren Slip Inside This House var suksess nærmest uunngåelig.

Det er lenge siden 1991, men Primal Scream har gjentatte ganger gitt ut album som har blitt hyllet av så vel presse som av det platekjøpende publikum, men det er sjelden bandet har virket så vitalt, utadvendt, spillesugent og lekent som nå. Og denne gangen er det den gode gamle tradisjonsrike gitarrocken som tas frem til fordel for de mange elektroniske elementene som har vært tatt i bruk tidligere.

Riot City Blues består av ti beintøffe sanger som alle kunne vært hentet rett fra syttitallet. Gillespie legger ikke akkurat skjul på sine inspirasjonskilder der han maner frem den ene etter den andre riffbaserte rockelåta i Stooges/MC5-land. Bandet høres ut som alt fra et New York Dolls tributeband til Rolling Stones på slutten av sekstitallet.

Herligheten kickstartes av førstesingelen Country Girl. En lettbeint sak som leder tankene til stemningsfulle lørdagskvelder i en overfull pub "in the middle of nowhere, USA" med sine catchy gitarlinjer og allsangsrefreng. Enkle virkemidler med andre ord. Men hvem har sagt at god rock behøver å være så vannvittig innviklet?!

Det er vanskelig å trekke frem enkeltspor på et album som er så helstøpt og godt som dette, men låter som Dolls, Nitty Gritty, Suicide Sally and Johnny Guitar og nevnte Country Girl er alle verdt å låne øret sitt til, men vær på vakt, det er nemlig veldig lett å bli hekta!

Onde tunger vil kanskje påstå at Primal Scream, tekstmessig, aldri har vært dårligere enn de er nå. Dette underbygges med de allsangsvennlige "na-na-na partiene" og tekstlinjer som "I have stole, I have sinned / Oh my soul is unclean". Greit nok det. Primal Scream vasser til knærne i dårlige klisjeer, riffgjenbruk og kopist anklager, men er man en anelse glad i musikk, lar man seg lettere rive med av Riot City Blues, enn man vil irritere seg over den.

Jeg vet i hvert fall at jeg kommer til å bruke store deler av sommeren til utagerende smugdansing til denne godbiten av et rockealbum.

Rune Riff 13 august 2006