Peer Gynt: Peer Gynt, vokal, gitar - B.P. Hovik, trommer, perkusjon - Lars Fish, bass, vokal
Genre: Norsk Bluesrock
Låter: Cd 1: Greenlight girl - I ain't beggin' - Suzy Q - I can tell - To be your man - Please please babe - Sams Cafe - Livin' the life ain't easy - Tell me - I cant't bes satisfied - Peer Gynt guitarsolo - B.P. Hovik drumsolo / Cd 2: She's my woman - Little wing - Oh well - Fairytale - O well part II - Hallingcaster
I Rockeweb: 2005 - Live
Webreferanse: Peer Gynt

Peer Taraldsen var en sensasjon da han ble født. Han hadde nemlig et søkk innover i brøstet. Familien hans fant fort ut at en gitar passet perfekt inn. De bytta ut kua med en gitar og siden har Peer vært helt avhengig av sin sponsede og verdifulle Fender-gitar.

Trioen Peer Gynt var headliner på Rjukan Rockfestival i 2002 og hvis du lukter godt på veggene i Rjukanhuset vil du kjenne lukta av bunaden til Peer fremdeles. I år, altså i 2005, feirer Peer Gynt at de har vært 10 år på veien, og de gjør det med en dobbel cd-utgivelse, som på en fenomenal måte oppsummerer hva trioen har holdt på med. Plata fungerer også ypperlig som en samleplate for den har med de fleste av de låtene Peer Gynt kan være stolte av, egenkomponerte og andres, fra "Hallingcaster" til Hendrix' "Little wing". Taraldsen og co. har levert 4 album på denne tida også, i tillegg til å ha gjennomført hundrevis av konserter, og i mine ører er Peer Gynt først og fremst et horribelt bra liveband, selv om albumet "Fairytale" fra 2002 var fantastisk, med sin geniale miks mellom norske folketoner, rock, blues og countryrock.

Denne bortimot 2 timer lange oppsummeringen er en eneste stor triumfferd fra start til mål. Det blir kanskje litt spesielt for meg å høre på dette, for jeg har vært så heldig å se trioen live, så jeg ser formelig for meg Peer spille gitar i bunad på en måte jeg aldri har sett verken før eller seinere. Fingrene går fra A-septim til F-dur og E-moll så fort at blikket stivner og henger seg opp lenge før tonene har slått inn i aurekanalene!

Peer Gynt spiller først og fremst bluesrock, og de får det til å svinge og gynge så hele kroppen rister av glede, men bandet har mange kvaliteter utover det. De blander inn folketoner på en fortreffelig måte. Oftest er det Peer Taraldsen som spiller strofer av gode gamle norske folketoner midt i en bluesrocker, som i "Livin' the life ain't easy", eller han lager egne folkrocklåter.

På disse cdene tar de seg også tid til å trekke låtene lenger ut, vi får fantastiske versjoner av "Suzy Q", Little wing", "I can't be satisfied" og ikke minst "Oh well", som vi får i to versjoner, og vi får trommesolo av Hovik og selvsagt en gitarsolo av Peer. I "Tell me" får vi sågar en liten jazzsolo - Taraldsen takler det meste og fremstår som en reinkarnert hybrid mellom Stevie Ray Vaughan, Dickie Betts og Jimi Hendrix. Hans egne klinesviske,  "Sams Cafe", får vi også høre i en siste-dans-versjon.

Jeg håper ikke denne oppsummeringen betyr starten på slutten for Peer Gynt, men uansett så har de på en fabelaktig måte gitt oss muligheten til å oppleve en av landets tøffeste og beste liveband på plate, det er da noe, men jeg avslutter som jeg avsluttet omtalen av albumet "Fairytale": Hvis disse gutta skulle befinne seg på en scene nær deg, så vet du hva du må gjøre.

Rock Engh Roll 24 mai 2005

Peer Gynt: Peer Gynt, vokal, gitar, dildo, harpe - B.P. Hovik, trommer - Lars Fish, bass
Gjester: Micky Moody, Kjartan Hesthagen, Dag
Stokke, Stine Elisabeth Vik og Stein Villa
Genre: Norsk Bluesrock - Folkrock
Låter: Welcome - Freddies shuffle - Summer tale - Please please babe - Homegrown juice - To be your man - Sams Cafe - Good lord - Hallingcaster - I can tell - Livin the life aint easy - The Hunt - Fairytale
I Rockeweb: 2002 - Norsk

Fairytale might be the most important rockalbum this year, skriver MOJO magazine. Bluesmagasinene Living Blues og Blues Review har også smelta for Norges relativt nye blueskanon, Peer Gynt, eller Peer Taraldsen, som hovedpersonen bak trioen Peer Gynt heter. Grunnlaget for denne dødsråe plata har blitt lagt gjennom massiv internasjonal turnevirksomhet. Gynt og hans to våpendragere,  Lars Fish og B.P. Hovik, har blitt så samspilte at de kan betraktes som et levende organisk individ med telepatiske evner. Med på plata er forøvrig også den gamle Whitesnake-kongen Micky Moody.

"The King of the mountain blues", som Peer Gynt populært kalles, er en av de største gitaronanistene innen norsk musikk gjennom tidene. Maken til spill som jeg hører på denne plata kan jeg ikke huske å ha hørt på en norsk plate tidligere. Stilmessig befinner Gynt seg veldig nærme det musikalske utrykket til nå avdøde Stevie Ray Vaughan. Rullende, funky, tung boogieblues, med geografisk opphavsbase i området rundt Austin, Texas. Flere av låtene hadde sklidd rett inn på hvilket som helst Vaughan-album, noe som sier endel. Brorparten av låtene ligger innenfor dette utrykket, og låter som "Good lord", "I can tell" og "Please please babe" vil nok få de fleste konsertgjengere til å trampe høl i skoa.

Likevel, det som gjør "Fairytale" til noe mer enn et solid bluesrock-album er innblandingen av norsk folkemusikk. Flere av de feteste blueslåtene har riff hvor norske folketoner blir brukt flittig, som i "Hallingcaster". Åpningsinstrumentalen er  en hymne til norsk folkemusikk, og hadde man bare hørt den låta ville man trodd plata var laget av Kirkelig kulturverksted, og at det var en folkeplate man hørte på. Men, når spor to dunker i veg, så forstår man at dette er noe helt annet, og møkka tøft. "Freddies shuffle" er en sånn instrumental som får deg til å ønske at du var 16 år igjen og akkurat hadde fått en elgitar til Jul. På "Livin' the life aint easy" hører man et folkemusikalsk mellomspill som bekrefter at Gynt og hans venner ikke bare er solide musikere, men også har beina solid mentalt planta i den norske fjellheimen.

Flotte låter, solid gitarspill og variert så det holder, hva mer kan man forvente av en god plate? Egentlig ingenting, men man får likevel mer, for trioen har mer lekkert på lager. Peer Gynt har turnert med Walter Trout Band og noen av låtene er muligens inspirert av musikken deres og av 70-tallsartister som Lynyrd Skynyrd og Rory Gallagher. Ellers så kan jeg ikke unngå å legge merke til at bandet på et par av låtene ligger svært nære band som Hellbillies; "Sams Cafe" er platas klinelåt, og med norsk tekst kunne den glidd rett inn på "Lakafant". Hvis noen tror det er negativt må de tro om igjen, for Hellbillies er ikke bare en av Norges beste band på plate, men de er også en av få band her hjemme som kan matche Peer Gynt på scenen. Vel, la meg avslutte med at plata er produsert av selveste Ronnie Le Tekrø fra TNT og Taraldsen selv, og hvis disse gutta skulle befinne seg på en scene nær deg, så vet du hva du må gjøre.

Anbefales på det gynteste!

Rock Engh Roll 24 mai 2005