Per Kristian Ottestad fra Stavanger vet mer om hvordan den internasjonale musikkbransjen fungerer enn de fleste andre her i landet. I flere år har han blitt dyttet hit og dit av pengesterke personer som herjer som de vil med de minste brikkene i det puslespillet som kalles Musikkbransjen. Før Ottestad hadde blitt gammel nok til å kjøpe seg en øl ble talentet hans vurdert til å være så ekstraordinært at han ble sendt av gårde til London for å synge seg fet - den gang som medlem av 2Brave. Fet ble han ikke, men oppholdet i London markerte likevel begynnelsen på en lang karriere som kan ta Ottestad helt inn dit hvor de store gutta sitter å skriver under gullkantede kontrakter. Veien dit er lang og kronglete, noe altså Per Kristian har fått merke. 2Brave ble han ikke rik av, heller ikke av tida med The Getaway People, selv om de ga ut 2 album og turnerte flittig både i statene og i Europa. Likevel, Ottestads talent som låtskriver var ikke til å ta feil av, og det har blitt brukt for det det er verdt - av en stadig mer kynisk musikkbransje. Han har skrevet låter som har blitt solide hits, som "Come undone" som han co-skrev med Robbie Williams, samt låter for såpeserier som "Dawson Creek, men uten at Ottestad har fått den oppmerksomheten han har fortjent. I 2001 begynte han å skrive låter til et soloalbum. Stadige avbrytelser på grunn av at andre ville bruke Ottestad til å få fres på sine egne karrierer har ført til at prosjektet har tatt tid - men nå er altså "Ottestad" her.

Plata "Ottestad" er for det meste innspilt i Mission Sound, Brooklyn, New York og i Ottestads kjøkken (!). Den er utgitt her hjemme på den viktige Stavanger-labelen Checkpoint Charlie Audio Productions og blir distribuert av EMI. Hele platepakka er gjennomsyret av en delikat profesjonalitet og fylt opp til randen med tekster, bilder og masse artig info.

Plata starter med den lekre og behagelige låta "Don't", og før plata har vart i ett minutt hører man at Ottestad er en mann som har ting å by på. Tankene pensler inn på andre halvdel av "Ok computer" med Radiohead og de rolige låtene som befinner seg der. Stemmen til Ottestad ligger og vaker i samme området som Thom Yorke og Jeff Buckley. I tillegg har Ottestad dratt inn blant andre Thomas Dybdahl på slidegitar. Ottestad har skrevet låter for Dybdahl tidligere. Vi hører veldig tydelig linken mellom disse på singelen "Saving up for grace", som bør bli en stor hit for Ottestad. Låta ville sklidd inn på Dybdahls skiver glatt, og hadde Coldplay spilt inn den låta hadde den vært på MTV hele dagen allerede.

To helt forskjellige låter starter opp ballet altså, og på den tredje er vi inne på noe som virkelig viser hvilken låtskriver og utøver som bor i Ottestad. "Headlights" er intet mindre enn magisk. Glem referanser, dette er 100% Ottestad. Vel, reint teknisk har han hjelp av en briljant Arne Hovda på piano, men med kun sin stemme og en skjør gitar spiller han en klassisk popballade for oss som bør innfri hans drømmer om å bli en popstjerne en gang for alle. Han klarer også å synge annerledes fra låt til låt, for denne gang har han en stemme som sprekker og skurrer litt, og som ikke ligner verken på Yorke, Buckley eller Dybdahl - men kun seg selv, og det er lyden av en signifikant artist vi hører. En vidunderlig liten sak!

I de to neste låtene hører vi kanskje hvem Ottestad er mest inspirert av. Jeg tror det er britiske The Verve. "Numb" hadde sklidd rett inn på "Urban hymns" fra 1997 - et av det årets store album, og sannelig om ikke Ottestad synger som Richard Ashcroft også. Strykerne som er med her - forøvrig arrangert av Garo Yellin og Ottestad selv - bidrar også i sterk grad til at man tenker på The Verve. Et annet band som lager like følsom og flott pop som Ottestad er det skotske bandet Travis, og spesielt albumet "The man who" fra 1999 kan minne om Ottestads første album.

På "Floating" er han i gang igjen: I beste Radiohead- og Jeff Buckley-tradisjon skaper han en låt som involverer så mange glade nervetråder at man blir sittende å nynne og tralle muntert lenge etter at låta er over - selv om låta er særdeles melankolsk. Bare måten han bygger opp låta fra en spinkel gitar til et mektig, massivt refreng er genialt. Overgangen til den stillferdige og superelegante "Release me" er effektfull. Jeg har ikke vært inne på tekstene ennå, men det er ikke tilfeldig at de er vedlagt; sjekk bare dette:

"Been staring at the wall/ seems like eternally/ captured in my fall/ still haunted by your memory/ wrapped and bound by indecision/ free my haunted soul, so"

Neste låt, "Flames of gold", er ikke så ulikt det en annen Stavanger-artist gjorde tidligere i år, han Trim Solo. Vi snakker om tungt orkestrert pop med en touch av melankoli. Ottestad har evnen til å lage refreng som bokstavelig talt setter folk i sjakkmatt! "She's gone" har et slikt refreng. Av en eller annen grunn tenker jeg på The Beatles. Kanskje fordi Ottestad har laget et slikt refreng som gjorde Lennon/McCartney til tidløse verdensstjerner. Vet ikke helt hva slags superlativer som kan brukes for å forklare hvor genialt refrenget på den låta er, men en referanse til tidenes beste poporkester bør vel være greit nok.

Imidlertid, etter gjentatte spillinger så har dessverre noen av de låtene jeg likte godt mistet noe av magien, tiden herjer fælt med denne skiva. Slikt hender, og ofte må en plate spilles over en lengre periode og den må "sette" seg før man kan gjøre seg opp en endelig formening om skiva.

Rock Engh Roll 18 april 2004