WILL OLDHAM
 Oppgradert 14/5-05
Av Geir Bø

Få artister har vært så produktive de siste 10 åra som Will Oldham. Når ”master and everyone” havner i hyllene i 2003 er det Oldham sin niende full-lengder, i tillegg kommer et enormt antall eper, 7”, 12”, split-singler osv. utgitt på alskens obskure plateselskap under diverse pseudonymer. Ikke lett å komplettere samlingen her med andre ord. 

Will skulle egentlig bli skuespiller (hadde faktisk et par halvstore roller i ung alder, deriblant i John Sayles ”matewan” fra 1987), men klarte ikke å mette sitt kreative uttrykksbehov gjennom skuespillerkunsten, og etter et nervøst sammenbrudd tidlig på 90-tallet foreslo musikkbror Paul at Will heller skulle prøve å uttrykke seg gjennom musikken. Som sagt så gjort, Will samla sammen det han hadde av musikalske venner (dvs. venner som hadde noe å spille på) og begynte å snekre sanger.
10 år senere framstår mannen etter min mening som amerikas mest spennende og viktigste singer/songwriter, og få artister klarer og skape et slikt gripende musikalsk nærvær som Will Oldham gjør med sin stillferdige alternative folk/country hybrid.

DISKOGRAFI

Palace Brothers
”There is no-one what will take care of you”
(drag city 1993)

Plata høres ut som den er spilt inn i ei forfallen hytte i en eller annen skog langt ute i ingenmannsland, og dette er faktisk ikke så langt unna sannheten, de to første platene til Palace Brothers kostet til sammen hele 1300$!
Skulle du altså være på jakt etter den definitive lofi-plata er du ikke så langt borte her. Men mye penger har heldigvis aldri vært synonymt med kvalitet, noe som blir bevist til fulle her. Det låter skranglete men sjarmerende, Will synger spinkelt og surt og backingbandet, som faktisk bestod av flere medlemmer fra legendariske Slint (og senere the For Carnation), henger med etter beste evne. Men for noen sanger, mange av Oldhams beste låter finner du her, åpningskuttet ”idle hands are the devils playthings,” ”o lord are you in need” og  den hypnotisk gripende ”riding”. Tekstmessig er Oldham allerede her i full gang med å utforske sine favorittevner; synd og forsoning, håp og håpløshet, begjær, forvirring og andre aspekt ved menneskets dunklere sider. Han har for øvrig uttalt at ingenting av det han skriver er selvbiografisk.

Palace Brothers
”days in the wake” 
(domino/drag city 1994)

Will fortsetter i samme stilen, både musikalskt og gjennom tekstene. Backingbandet er borte og foruten litt hjelp av brødrene Paul og Ned er det bare Will og den akustiske gitaren hans du hører. Det låter om mulig enda skjørere og mer klaustrofobisk enn på debuten, og hadde du ikke visst at denne plata kom ut i 1994, hadde du trodd den var henta fra Harry Smiths samling av amerikanske folksanger fra 30-40 tallet.
Sangene holder stort sett høyt nivå hele veien (spesielt første del av albumet), men blir kanskje litt vel monotone og  minimalistiske i lengden.

Palace Songs
”hope”
(drag city/domino 1994)

                                                                

Som sagt Will Oldham er en produktiv kar, og ikke mange måneder etter ”days in the wake” kom et nytt album ut, et minialbum riktignok, med 21 vemodig vakre minutter fullt av nærvær og tristesse. Tekstlinjer som ”got the letter that did say, that the kid had passed away” og låttitler som ”all gone, all gone” forteller at det fremdeles ikke er så mye postivt å skrive hjem om! Det er også gjort plass til et par coversanger : Leonard Cohen’s ”winter lady” og nydelige ”christmastime in the mountains”.
Folk som High Llamas’ Sean o’Hagan og Drag citys altmuligmann Rian Murphy er med på lasset, noe som viser at Will har etablert en viss status i alternative musikk-kretser.

Palace Music
”viva last blues”
(drag city/domino 1995)

Nytt navneskifte, nytt band og ny produsent og etter min mening Wills beste album under Palace- merkelappen.
Steve Albini har som vanlig fått snusen i nye talenter og tar seg av produksjonen, og det hjelper. Litt mer fokusert, litt fyldigere lydbilde og et perfekt backingband med bl.a Sebadoh’s Jason Loewenstein på trommer og bryan rich på tangenter hentes inn.
Inneholder fantastiske kutt som ”the brute choir”, der Wills stemme høres konstant ut som
den skal sprekke, rolige ”new partner” og rockeren! ”work hard/play hard” der forsterkerne for en gangs skyld skrus opp til 11. Denne variasjonen av energiske utblåsninger (i Will Oldham- målestokk) og laidbacke perler gjør dette til Palace klart beste album, og hører definitivt hjemme i ”må-ha kategorien.”

Palace Music
”arise therefore”
(drag city/domino 1996)

Siste ordinære plate under Palace-navnet og nok et bra album med Steve Albini bak produksjonsrattet. Etter manges mening er dette det definitive Palace-albumet, men et par ting gjør at jeg har litt problemer med den påstanden: For det første så er den organiske lyden fra ”viva last blues” erstatta med et mer sparsommelig komp med trommemaskinen ”maya tone” i sentrum. Dette fører til at plata blir litt baktung, monoton og uforløst. Dessuten er låtmateriale i mine ører atskillig svakere enn på forgjengeren (med unntak av de 2 første spora og avslutningssporet ”the weaker soldier.”)
Plata er forresten den første der tekstene (denne gang ganske så kryptiske) står oppført i innercoveret.

Will Oldham
”joya”
(drag city/domino 1997)

Første og foreløpig siste plate under eget navn.
Husker jeg hadde veldig store forventinger til denne, for store skulle det vise seg.
Plata begynner riktignok strålende med ”o let it be” og ”antagonism” men blir etter hvert
for ufokusert og kjedelig, lider rett og slett av ujevnt og til tider dårlig låtmateriale. Mye form og lite innhold for å si det sånn, noe som er sjelden fra den kanten.

Bonnie ’prince’ Billy
”i see a darkness”
(palace records/domino 1999)

Om ”joya” var en aldri så liten nedtur, skulle oppturen med ”i see a darkness” fra 1999 bli større. Oldham har gjort et nytt hamskifte og oppstår som Bonnie ’prince’ Billy.
Plata er uten tvil et av 90-tallets mesterverk og fantastiske sanger står i kø, rørende ”a minor place,” ”i see a darkness” som også Johnny Cash fallt for og covret på american III (med will oldham på backingvokal) og ”rundt bålet allsangen ”nomadic revery (all around.)”
Den gode melodi er satt i sentrum, låtene er produsert med perfekt instrumentering og lag på lag med godlyd. Albumet ble også et aldri så lite kommersiellt gjennombrudd, og fikk mang en kritikker til å gå av hengslene. Den fikk f-eks 10/10 på nettstedet der anmelderen konkluderte med :
 ”I See a Darkness is warmer than the title would have you think, and darker than the warmth of the stellar musical backdrop-- the songs feel both familiar and eerily strange. Virtually every note feels like a universe. It's the type of record that demands solitary reverence. No, this isn't music. It can't be. It's something else”

Bonnie ’prince’ Billy
”ease down the road”
(palace records/domino 2001)

Ganske naturlig etterfølger av ”i see a darkness,” men et par endringer registreres : For det første, så høres det ut som Will Oldham er i godt humør!! Ganske oppsiktsvekkende.
Will synger om ”careless love” og ”forever love” og høres rett og fornøyd ut.
For det andre så benytter Will seg endelig av kvinnelig harmonivokal, på tide…
Heldigvis går ikke Wills gode humør utover låtskriverkunsten og konklusjonen blir altså at albumet er nesten like bra som ”i see a darkness”, og dersom årets plate skulle vise seg å holde samme nivå har han lagt et trekløver som kommer til å bli stående som en musikalsk milepæl i mange generasjoner framover.

Foruten platene nevnt ovenfor finnes det som sagt mengder med eper, singler osv av Will Oldham og hans mange alibier. Noe er absolutt verdt å få med seg, mens andre ting blir vel obskurt og eksperimentelt. Til slutt en liten kronologisk oversikt over det viktigste:

1997

Palace Music ”lost blues & other songs”
Oppsamlingsheat av ikke utgitte kutt og b-sider fra 92-97




Will Oldham ”western music”
Ep med 4 skjøre, gripende viser, veldig vanskelig å få tak i (ovni records.) 

1998

Will Oldham ”black/rich music”
8 akustiske instrumentaler, ikke særlig interessant.

Bonnie ’prince’ Billy ”blue lotus feet”
Denne derimot er obligatorisk for ekte fans, inneholder 2 av det beste sangene Will har skrevet noensinne ”one with the birds” og ”the southside of the world”

2000

Will Oldham ”ode music”
Obskure greier, for ”die hard” fansen.

Will Oldham ”guarapero lost blues II”
Nytt oppsamlingsheat, ikke så bra som det første.

Will Oldham & Rian Murphy ”all most heaven”
Ep, Will Oldham i det pompøse hjørne, ganske festlig. Bill Callahan (smog), Edith Frost og Jim o’ Rourke er med i koret.

Will Oldham & Marquis de Tren ”get on jolly”
Litt tyngre og  mer utilgjengelig, tekstene er henta  fra en poet ved navn Rabindranath Tagore.

2001

Bonny Billy ”more revery”
Dette er bra greier, 6 coversanger deriblant av PJ Harvey, Bill Withers og the Renderers.

2002

Amalgamated sons of rest
Will Oldham sammen med Jason Molina fra Songs: Ohia og Alasdair Roberts fra Appendix Out, kommer snart i normal distribusjon.

Nicolai Dunger ”tranquil isolation”
Spilt inn i studioet til bror Paul Oldham med Will på gitar og backingvokal på nesten alle spor. Skranglete og bra.

------------------------------------------------------------------------------------

I Rockeweb:
1993 - 1994 - 1995 - 1996 - 1997 - 1999 - 2001

Webreferanse:
The Royal Stable