Etter to utgitte Eper er Nud ute med sin første langspiller, på labelen Little Label. Bandet har levert varene både på Quart-festivalen, by: Larm og Metropol-live, sammen med det engelske bandet Coldplay.
Bandet introduserer selv selv og sitt band på utmerket måte i åpningslåta "Introducing: Me": I det 21-århundre trenger man en groovebox, en bassgitarist, en Dj, en nydelig kvinnelig vokalist, en innleid trommeslager, og en gitarist; orkesteret er komplett. Gjennom dette åpningsnummeret tenker man på alt fra Pink Floyd (Dark side of the moon), Talking Heads (Remain in light), Utopia (Ra), Massive Attack (Blue lines), Portishead (Dummy) og diverse andre elektroniske eller rocka musikkameleoner.
Dagsorden er satt for resten av plata. Vi hører et lydbilde med basis i rock, men med innslag av det meste som har vært laget siden begynnelsen av 70-tallet, ispedd elektronika, samples, rap, folk og prog.
Kan dette komplekse lydcollaget fungere gjennom en hel plate? Vel, svaret må bli ja. Det finnes et og annet innimellom som mangler dynamikk og fremdrift, men totalt sett er nok dette et av de mest ambisiøse prosjekter som er laget i norsk musikkhistorie -  i alle fall i rock sammenheng.

Noe av det jeg hører på denne skiva er sensasjonelt bra, som "Am i asleep" - en overjordisk vakker pianointro starter opp, men etterhvert utvikler låta seg til en tung, kompleks ballade, med dyster koring, a capella-sang og et besettende refreng. Har faktisk hørt noe som ligner på pianointroen i TV-spillet "Super Metroid", uten sammenlikning forøvrig...
Typisk nok er neste ut - det geniale tittelsporet - en typisk trip-hop sak, med et refreng som kunne passet inn i en tungrocker.
Du må selvsagt ta deg tid til å spille denne plata noen ganger før alt faller på plass i skallen. Halvakustiske "The Wall" er en type låt man ikke oppdager før cden har snurra rundt seg selv noen millioner ganger. En særdeles pen låt er det, med et arrangement som beviser at folkene i Nud kan sine saker, hvor spesielt de kvinnelige vokalistene imponerer med sin sangkunst.
Når jeg tenker meg om så er kanskje det typiske kjennetegnet med Nud en tung bassrytme, to kvinnelige sangere som synger vakkert, og som avløses av en skarp rap-aktig mannsstemme i et lydbilde som nærmest tar pusten fra deg.
Legg også merke til at de bruker en groovebox, han som slår på trommer er kun innleid i spesielle anledninger.
Hitpotensialet på plata - om de har noen foreløpig - ligger i den fortryllende flotte "Row nr.3". Hvis den låta hadde blitt laget av Massive Attack eller Portishead ville den vært en gjenganger på MTV.
På " Who do i trust?" er vi progrock-land, med oppfinnsom rapping og trip-hop synging med på kjøpet - du verden for et spennende band!
Bandet besettes slik jeg ser det av: Tori, Daniel, Inti, Hansemann og Ian. I tillegg kommer altså innleide fagfolk på diverse utstyr.



Rock Engh Roll desember 2003

I Rockeweb:
2003