|
Det å skrive den
perfekte pop-sangen er ingen spøk.Hittil har ingen klart det,selv om
mange har vært veldig nær.Antakelig? Tal Bachman lagde for noen år
siden låta "She's so high",helt uten kommersielt oppstuss av noen
art.Hvilket man vel heller ikke forventa,siden Tal,som tusener andre
glimrende artister tilhører en underskog bare få gidder å engasjere
seg i.
Låta ble ikke lagt merke
til(her til lands)før en kvikk liten rørlegger,og her snakker vi ikke
om Super Mario,sang seg inn i folkesjela via Idol. Ironien er bortimot
besk!Spesielt om man hører originalen, som stråler av ren popglede og
uskyld fritatt fra markedsorientering. Nada Surf prøver også å skrive
den perfekte pop-sang,og på denne sin tredje plate toucher de flere
ganger innertieren.
N.S. er slett ingen
ferskinger.Debuterte gjorde de allerede i 1996 med albumet High/Low,stødig
organisert av den gamle The Cars helten Ric Ocasek. MTV plukka opp
låten "Popular" fra skiva,og bandet opplevde ett par måneder i
sola.Album nummer to kom i 1998,og "The Proximity Effect" er en
temmelig schizofren plate hvor bandet ikke klarer å bestemme seg for
om de skal være alterntivt semi-grunge eller ett elevert
popensemble.Resultatet ble da heller ikke særlig bra.Etter denne
missen ble det stille fra ikkesurferne.
"Let Go" er derfor en
stor og positiv overraskelse.Nada Surf har her,klokt nok,glemt alle
forsøk på å tekkes de kjøpesterke "kidsa",og kreert ett stykke musikk
med evig holdbarhet.Vi snakker nemlig om klassisk låtskriverkunst,15
flotte bidrag til pophistorien og ei plate som ikke gir deg alt ved de
første gjennomspillingene.
Referansepunkter er det
slett ikke vanskelig å finne. Coldplay'sk kjølig melankoli,Dandy
Warhol'sk groovy meloditeft,Crowded House' bittersøte
harmonisering.Pluss mye mer! Nada Surf stjeler som de
svarteste av ravner,men kommer uanstrengt fra det takket være ett
knippe låter enhver genuin popelsker vil omfavne.
Etter en forsiktig start
med akustisk flytende "Blizzard of '77",ramler bandet rett inn i
flotte "The way you wear your head".En up-tempo kraftpopper som ikke
ville ha skjemt seg ut på ett New Pornographers-album.Ekstatisk
refreng og deilig gitardriv.
"Fruit Fly" og "Blonde
on blonde" er ballader som bygges opp mot klimaks etter akustiske
innledningskorder."Inside of love" ville fått anerkjennende nikk fra
Chris Martin,mens hardt riffende "Hi-speed soul" er totalklassisk
powerpop i rett linje fra sjangerens gudfedre.I samme kategori finner
vi også rett-i-øret-for-å-bli-der-låta "Happy Kid".Flegmatiske og
duvende "La pour ca" er lavmælt psych-flørt som funker,og ca 3,20 ut i
flotte "Paper boats" kommer ett av de breaka som alle glitrende
pop-band evner å lage uten at det høres påtatt fikst ut.
Sjekk selv,du
vil elske det-spesielt om du liker Crowded House.
Dette er som man
skjønner en sterk anbefaling.
9/10
Bjarne Johansen
desember 2002
I Rockeweb:
2002
Webreferanser:
Nada Surf
Barsuk Records |
