Du har garantert fått med deg at My Midnight Creeps er garasjerock prosjektet til Madrugada gitarist Robert Burås og Ricochets gitarist Alex Kloster Jensen. Disse to har i anledningen av Histamin byttet navn til henholdsvis Bobby Cagehill og Alex K. Dette kan tolkes som et forsøk på å distansere seg fra de tidligere nevnte hovedbanda de to til daglig spiller i. Det er helt forståelig. My Midnight Creeps står godt på egne ben som et fullblods rockeband uavhengige av både Madrugada og Ricochets.

Denne gangen har de også fått med seg Euroboys trommis Anders Møller på laget. Sammen har de laget et album som virker mye mer kynisk, kaldt og klamt (på en god måte) enn den primale garasjerock debuten deres i 2005.

Der debutplata var et godt knippe enkeltstående låter smidd i digelen til band som Dirtbombs og deres like i Detroit, er Histamin en mer albumorientert affære. Bandet lyder faktisk litt mer som et band denne gangen, ikke som enkeltindivider som spiller garasjerock som en engangsforeteelse på et slapt nachspiel. Dette er alvorligere, mer bedritent og deilig desperat og angstfylt.

Det er lett å dra parallellene til Ricochets, da Histamin spiller mer på deres strenger denne gangen enn tidligere. Mørk og, som tidligere nevnt, angsfylt rock n roll. Det eneste som mangler er vokalist Andreassen så hadde dette vært det perfekte comebackalbumet Ricochets kunne gitt ut om en fem-seks år og blitt hyllet som norsk rocks fremste.

Det er tidligere blitt gjort poenger ut av at Robert Burås ikke er noen stor vokalist. Det er han heller ikke. Men det er ikke vokalen som står i fokus hos My Midnight Creeps. Det er den helhetlige, sleskete og skitne gitarrocken som danner grunnstammen i Histamin. Soundet deres får meg til å ville dra opplagte paralleller til Ricochets, The Gun Club og Nick Cave and the Bad Seeds. Faktisk er Histamin akkurat slik jeg hadde håpet på; som snytt ut av nesa til Ricochets, bare med et enda større fokus på albumformatet. Eller som en skitten garasjerock utgave av Madrugada uten dølle Sivert Høyem på vokal. En neglisjert nevø av The Gun Club med rebell i magen og gitarer i hendene.

Det er en umulig oppgave å trekke frem enkeltlåter fra Histamin, da albumformatet er så fremtredende som her. Dette er i første rekke et sabla godt rockealbum stablet på beina av noen av landets fremste musikere. Det lyder voksent og gjennomarbeidet uten å ha flinkis nykker der det hele tiden skramler og ramler av sted som et dårlig sammenskrudd godstog på en snødekt skinnegang på Hardangervidda. Ufortrødent, utilgjort og ekte. My Midnight Creeps er bevisst sitt ansvar som et av landets fremste band og bruker ikke tid eller krefter på å gjøre seg interessante på andre måter enn gjennom sin bunnsolide rock n roll.

Det er så utrolig deilig å høre slike album som dette. Album som vokser seg større for hver gjennomlytting og som står igjen som noe grøftekant skittent, ærlig og solid. Tung og tight bluesrock som passer perfekt til så vel Tigerstadens skitne fortau, som gjørmete traktorveier i utkant-Norge.

Rune Riff 11 mars 2007

My Midnight Creeps består av Madrugada guitarist Robert Burås på gitar og vokal, Alexander Kloster Jensen fra Ricochets spiller gitar, Raymond Jensen trakterer bassen, Dag Stiberg er saksofonist, Mikael Lindqvist på orgel og piano, samt Bez Farazollahi på trommer. Vokalist Thomas Fellberg fra WE gjør dessuten en gjesteopptreden på Long Trip og Spoonful. En besetning god nok til å trøkke øregørra godt inn i huet ditt, noe dem til tider også gjør.

Første gang jeg fikk gleden av å høre MMC var på en eller annen Platekompaniet-promoCD. Jeg tror det var i forbindelse med ØyaFestivalen 2004. Låta MMC var representert med, het You Got Love (In the very last minute). Den ble fort en favoritt. En helt sinnsyk garasjerock affære som tangerte alt av The Dirtbombs og The Sonics til sammen. Heftige blåsere, vannvittige riff, og et sinnsykt rock n roll driv. Jeg ble forelsket.

Siden den gang har jeg gått og ventet på at jeg skulle holde nettopp denne skiva mellom mine klamme kleptomanpølser. Innpakningen er for så vidt stilig nok, men oser ikke av slik herlig rockesleskhet jeg kanskje hadde håpet på. Nok om det. Til musikken: MMC spiller som nevnt meget adrenalinfylt garasjerock. Jeg vet at bandet spilte oppvarmingskonsert for Dirtbombs da dem gjesta Oslo, og parallellen mellom de to kan også overføres i det musikalske uttrykket. Det trøkker godt i mellomgulvet når gutta drar i gag Die for a ride, You got Love, og Fell into a hole. Forskjellen mellom de to er nok amerikanernes hang til å krydre soundet sitt med soulelementer. Jeg merker ikke så mye til det hos MMC, selv om jeg langt fra skal si at det er fraværende.

Denne skiva er, i mine ører, velprodusert. Det er mye tøff og grom lyd her, og låtene er jevnt over gode, men aldri outstanding, kanskje med unntak av den nevnte (til det kjedsommelige?) You Got Love. En annen svakhet med bandet er vokalarbeidet til Burås. Fyren er helt sjef på gitar, men som vokalist er han nok ikke like bra. I hvert fall ikke i dette høyadrenalinsformatet som MMC må sies å gape over. Jeg fantaserer faktisk litt om at bandet hadde hatt for eksempel herr Andreassen fra Ricochets som vokalist. En kraftfull type som kunne balansert seg bedre  gjennom de 10hardtslående låtene på plata, enn det ”krølltoppen fra nord-Norge” får til her. Dette, og det faktum at plata kan virke litt ensformig til tider, trekker helhetsinntrykket noe ned, men det skal du ikke bry deg så mye om. Det er jo garasjerock for pokker!

MMC fremstår samlet sett som et forholdsvis friskt pust, og en fint tilskudd på stammen av tøffe garasjeband her til lands, men noen must-skive er dette dessverre ikke. Da vil jeg heller anbefale alle Ricochets utgivelsene. Et band som fremstår, for meg, som det aller beste norsk rock har å by på om dagen.

Rune Riff 3 november 2005