Åttitallet. Rocken befinner seg i et musikalsk vakuum; på hitlistene herjer diverse puddelrockere og litt for selvopptatte synthpopere. Folk går rundt med hockeysveis og rosa månestøvler mens de lytter til tilhørende "herligheter". Glemt er den en gang så sprudlende godrocken som gjorde seg gjeldende på 60 og 70-tallet. Men ikke helt. Mens popfolka digger den sjelløse plastikkpopen sin, har det i løpet av en tiårsperiode vokst opp en fruktbar rekke med alternative band i undergrunnen. Band som er signert uavhengige plateselskaper, og spredt via små radiostasjoner. Blant indrefileten av disse bandene finner vi grupper som Replacements, R.E.M., Sonic Youth, Dinosaur jr. og Hüsker Dü. Sistnevnte med Bob Mould og Grant Hart som frontfigurer, i en gruppe som i begynner i Hardcore-punkens fotspor og ender opp med blåkopien til det som i flere år fremover skal komme til å prege den såkalte alternative rocken. Men i 1987 er det definitivt slutt: Bob Mould og Grant Hart greier ikke å samarbeide lenger, og Bob går i gang med eget soloprosjekt etter at deres siste plate "Warehouse: Songs & Stories" er utgitt.

Dette resulterer i "Workbook" (1989) samt den mer aggressive "Black Sheets of Rain" et år etter. Og man kan vel med sikkerhet si at Bob Mould sjelden har vært mer nedtonet og akustisk enn på "Workbook". Ikke at den er direkte rolig, Bob kommer som alltid med sin paranoide powerpop så det monner, men i forhold til Hüsker Dü er dette langt mer stillferdig og nedtonet. Det som allikevel slår en, er at dette virkelig er et steg opp i Bob Moulds fantastiske karriere, musikken er modnere og mer variert enn tidligere. Ut har han hevet de støyende gitarene (nesten da), og inn kommer han tuslende med mandolin og cello! Hvem hadde trodd det tilbake i '83! Nesten at en begynner å bli redd, men vi kan slappe av, for drivet som gjorde Hüsker Dü sine plater så bra er ikke tatt bort, elgitaren er der, OK? Bob er og blir aldri en kosesanger. Plata begynner uventet instrumentalt med folkaktige "Sunspots", før Bob får varmet opp mandolin og stemmebånd og fyrer opp Bob Mould-klassikeren "Wishing Well." Plata forsetter så med den hjerteknusende "Heartbreak a stranger", før lyspunktet nås med "See a little light" for så å bli brutt med den giftige "Poison Years". Hør, Bob nærmest skriker for å nå deg. Terningen er kastet, og platen forsetter med et knippe melodier som tangerer det meste du har hørt på noen måneder. Hvilke riff, hvilke nyanser, hvilke skygger. Herlig! Platen avsluttes med heavyrockeren "Whichever way the wind blows," og vår venn er i god gammel form igjen. Startskuddet er i gang for hans andre soloplate, den nok engang glimrende, "Black Sheet of Rain." Snart kommer Bob Mould fanen Kurt Cobain og gjør rocken populær igjen...

Thorbjørn Westergaard Stornes