Motorpsycho
It's a love cult
Columbia/Stickman
Cd -
Vinyl -
2002
 
Kjøp |
Her følger en
anmeldelse og en liten guide til trøinderfantomene Motorpsychos
nyeste juvel av ei plate - "It's A Love Cult" anno oktober
2002. Først av alt vil jeg åpne med å si at denne plata først og
fremst er et standpunkt. It's A Love Cult er über alt et dokument, som
viser oss et band i konstant utvikling som har tatt et livsviktig
standpunkt angående egen musikalsk virksomhet. Motorpsycho er et søkende
band. Et band som simpelthen nekter å la seg stagnere og dette ned i ei
grøft av eget ihjelspilt oppgulp.
Tolv år etter sin debut, "Lobotomizer",
er det en glede å konstatere at Motorpsycho fortsatt sprenger egne
grenser og atter en gang evner å etterleve sitt ry som Norges desidert
beste og mest spennende band (bare protestér dere blå). For totalt
uinnvidde kan det raskt oppsummeres slik at; Motorpsycho debuterte som
et blodspikka rølp-metal band (les: allerede nevnte "Lobotomizer"),
de blandet deretter lo-fi metallen sin med gode melodier og et snev
sekstitalls- psykedelia (les: "Soothe", "3 Songs For
Ruth", "DEMON BOX") - deretter ble vi servert en serie
skarpskudd av reinspikka kvalitetsskiver (deriblant: country-
psykedelia-monsteret "Timothy's Monster", pop-giganten "Blissard",
demonske "Angels And Daemons At Play", det ubestridte
monumentet "Trust Us"..).
OG SÅ DA. Og så kom det meget
omstridte "vendepunktet", som noen velger å se det, i Motorpsycho's musikalske uttrykk. Med plata "Let Them Eat Cake"
av 2000, valgte de en mye bredere vei. Sesam sesam, og plutselig sto
morra di og hørte på Psycho mens hu tok oppvasken. Dette var det mange
gamle "Demon Box-huer" som reagerte kraftig på. Når far din
går rundt og nynner til det eks-dystre ungdomsopprøret ditt mens han
henger opp nye lister på badet, da er det med ett ikke så skummelt
lenger. Etter den altså nok så poppa "Let Them Eat Cake", og
fjorårets oppfølger "Phanerothyme", synes furoren å ha lagt
seg noe.
Og DA er det vi altså får slengt "It's A Love Cult"
opp i fanget. Og det er først nå jeg ser det. - Ser hva? Jo, det er først
nå jeg ser hvor riktig dette veivalget for to år siden egentlig var.
Let Them Eat Cake var ingen dårlig plate. Phanerothyme var enda bedre.
Men HER, her kommer selve beviset på at Motorpsycho også klarer å manøvrere
seg vei i en mye mere trafikkert bane - og det på en fortsatt så
magisk måte.
Måtte de store gutta i Akersgata for alltid brenne ihjel
i svarte svingende helvete, i det det går opp for dem, hvilket det
burde gjøre, hvor stor denne plata egentlig er. I mine ører er dette
den desidert sterkeste utgivelsen fra Trondheims verstinger innen
musikal kleptomani, siden "Trust Us" fra 1999. Denne plata
sniker seg sakte men sikkert vei inn i de dypeste øreganger og "into
your brain". For ikke å snakke om hjertet. Dette er vare,
utspekulerte luringer av noen låter, som hogger seg over deg i et
helvetes ambush etter noen gjennomhøringer.
Dette kan trygt sies å være Motorpsycho's roligste plate noensinne (på tross av låter som "Custer's
last stand (One more daemon), og noen andre), men ikke la dette lure deg
- dette er heavy shit. Appropos denne "One more daemon.."-låta
(Niern på plata!), kan man med litt fantasi forøvrig lett dra
paralellen de allerede har dratt for deg: Denne låta er en direkte
henviselse til albumet "Angels and daemons at play" av 1997 -
ei plate med et veldig eksperimentelt og mørkt bakteppe. Man kan lett
tolke det dit hen at ikke bare denne låta, men "It's A Love Cult"
som helhet, faktisk er et lite skritt i retning tilbake til det
fandenivoldske og kompromissløse.
Og slik ér det. "It's A Love
Cult" er det "nye", brede Motorpsycho - tilført det
lille tuppet i ræva, det litt mørke, det lille snevet av magi, som MP
trengte nå - for å kunne heve platene sine opp til sitt tidligere
astronomiske standardnivå. Dette er vanskelig å få øye på rent
umiddelbart, i og med at denne skiva er nok så teatralsk, jazzete. Noen
av låtene kan nesten bli sett på som operetter.. Men det lille ekstra
ÉR der. Bare gi det litt tid, så det rekker å "get to you".
Konklusjon: Er du løs nok i snippen, åpen nok, så KJØP for Guds
skyld denne skiva. Selg et familiemedlem om det så er, bare SKAFF DEG
SKIVA. Er du derimot en rockedinosaur, en rockekonservativ kjetass, så,
jepp, skygg banen. Alle skjønner rett og slett ikke dette. Ikke dermed
sagt at du er en dust, men da kan du heller kjøpe deg The Hives eller
The Vines eller whatever og kose deg med det. Selv om, du veit så klart
ikke hva du går glipp av..
Psychonauts unite!
Morten Wærhaug |
Motorpsycho
Phanerothyme
Columbia/Stickman
Cd -
Vinyl -
2001
Kjøp |
Motorpsycho
hadde allerede gitt ut "Barracuda" i år 2001, og strengt tatt så kunne man
vel ikke forlangt noe mer. "Barracuda" var noe restmateriale de hadde
igjen fra tida rundt innspillinga av "Let them eat cake" fra år 2000, låter det ikke
var rom for på den plata. Ikke så rart kanskje da at "Barracuda"-låtene
var god gammel Motorpsycho monsterrock slik vi alle har lært å
elske, mens "Let them eat cake var" ...hold dere fast ...psykedelisk
rock. "Let them eat cake" var en 90-graders snuoperasjon fra tidligere verker av bandet. Til og med
utenlandsk presse oppdaget bandet og ga plata flotte kritikker.
Spørsmålet videre er jo hva bandet så ville gjøre. Var det et kick
de hadde eller starten på noe helt annet enn hva de hadde drevet med
tidligere? Svaret er helt tydelig det siste, for nå er "Phanerothyme"
her.
Glem psykedelisk rock, dette er noe nytt atter en gang.
Nå snakker vi om harmoniske popballader ala Beach Boys, progpop ala
Jethro Tull og Pink Floyd rundt 1975, viserock ala Nick Drake og 60-tallsrock ala The Doors. Motorspycho har utviklet seg til å bli et
band som krever masse av deg som lytter, og hvis du har lyst og tid til
å bli med på leken har du mye å glede deg til på denne plata. Det er
likevel umiskjennelig Motorspycho. De lar aldri andres innflytelse
ødelegge bandets særpreg. Intensiteten, kraften, melodiene og groovet
er der som det pleier, og man kan også si at bandet har blitt veldig
modne instrumentalister. De er fagarbeidere som kan få det til å
høres ut akkurat slik de vil og har selvtillit nok til å gjøre det.
De styrer plateselskapet og ikke omvendt, og slik skal det være.
Plata åpner med en Nick Drake-aktig vise med akustiske gitarer og
strykere, fortsetter videre med platas høydare, den feite typiske "For free". Du veit allerede at denne plata skal du ha. Samtlige låter som
følger er briljante. Åpningen på "Painting the night unreal"
fremprovoserer gåsehuden på ryggen. For meg er det helt uvesentlig om
denne plata er bedre eller dårligere enn tidligere verker med bandet.
De har atter en gang gitt ut en knakende god skive og de seiler i en
egen klasse her på berget. De er vaksinert mot å gjøre noe dårlig.
Ikke tro på anmeldere som skriver at Motorspycho var bedre før, for
alt var bedre før, spesielt kjøttkakene, hører du mormor!
Avslutningsvis er jeg bare nødt til å kommentere det lille
stuntet bandet har gjort med plateomslaget. Du har nemlig muligheten til
å bytte ut det fjerne huet på forsida av plata med en drøss andre
bilder. Jeg fant et abstrakt grønt et. Noe slikt har jeg ikke sett
siden "Experimental jet set, trash and no star" med Sonic Youth fra 1994.
"Phanerothyme" er til alt overmål også et album som tåler tidens tann. Plata er
altså fin den.
Rock Engh Roll |
Motorpsycho
Angels and daemons at play
Columbia/Stickman
Cd -
Vinyl -
1997
KLASSIKER
Kjøp |
Noen
episoder i livet blir det til at du tar meg deg videre. Da du som
snørrete seksåring plutselig fikk en lillebror. Den første kjæresten du
fikk. Den første kjæresten som stakk fra deg. Og, så klart, en rekke
hendelser som kanskje bare er helt spesielle for akkurat DEG. Noen har
en greie med biler, noen har en greie med fotball, noen har en greie med
rockemusikk. Deriblant jeg; noe jeg ble smertelig klar over (som om jeg
ikke var det fra før) en pjuskete høstkveld i 1997. Faren min buste inn
på gutterommet og slengte en CD elegant ned på senga ved siden av meg.
"Hør på denna", mumla han. "Den rockegærne sjefen min insisterte på at
jeg måtte kjøpe denne til deg, du som også er innvidd i den menigheta".
Det neste jeg husker er at jeg ligger på senga og ser i taket, da det
plutselig skjer noe med meg. Tid og rom viskes plutselig helt ut, i det
godlyd av en klarhet og klasse jeg aldri før har hatt kjennskap til
smyger seg inn øregangene mine or bergtar meg, som verdens mest
naturlige ting. - Dette er ganske heavy ting for en traust østerdøl, la
meg være den første til å innrømme akkurat det. Jeg lå som en grønnsak i
den senga helt til siste rest av klang fra trommene hadde ebbet ut etter
siste låta. Og jeg var bare så jævelig glad. For dette var så jævelig
bra. Og det mener jeg fortsatt, samme hvor pompøst det enn måtte høres
ut. La meg nå, seks år seinere, geleide dere gjennom denne plata,
hvilket jeg til dags dato fortsatt mener er er Motorpsychos sterkeste
utgivelse (hvilket igjen burde si sitt).
Plata åpner med fantastiske "Sideway Spiral I", ei låt som for meg
framstår som en bit av himmelen, intet mindre. Låta har et driv og en
lekende lett flyt, som er så til de grader lekker og innbydende. Snah,
aka. Hans Magnus Ryan, synger på denne låta - utrolig godt akkompagnert
av noe som kanskje best kan beskrives som et englekor. Dette er en av de
aller vakreste melodiene jeg vet om. Låta resulterer i trommeruller som
slår om seg i et aldeles nydelig helvete, for så å bli avløst av
knallrockeren "Walking on water" (senere kjent som "You lied"). Denne
låta rocker så baller at susp burde ha fulgt med plata. Banalt enkelt
(99% av låta er spilt inn live, det er nesten ikke en dub å spore), men
usannsynelig fett. Låta har siden blitt en liveklassiker.
SÅ DA. Etter to mer eller mindre "lyse" låter, vidt forskjellige sådan,
bryter HELVETE virkelig løs i form av "Heartattack Mack", platas tredje
spor. Jeg ble oppriktig talt nesten redd første gangen jeg hørte
Heartattack Mack. Låta rommer noe veldig, veldig mørkt. Med sine sju
minutter og førtien sekunder blir vi med på en reise inn i et uendelig
mørke av pure evil. Ikke ett sekund for mye! Spennende og fasinerende
som bare fyttirakker'n. Låta slutter også på en mildt sagt genial måte.
Utenomjordisk. Hvis det hadde vært lov (noe det ikke er) til å trekke
fram en favoritt fra denne plata, så... Jeg sier ikke mer, for å slippe
dårlig samvittighet. Platas fjerde spor er også en nydelig, nydelig,
nydelig sak. "Pills, powders and passionsplays" er en ren oppvisning i
hva virkelige kunstnere kan gjøre ut av et par kassegitarer, et par
bongotrommer og noe annet ræl. Låta er bare deilig mystisk, akkurat som
den vet om en dyster hemmelighet vi bare får lukte litt på. En
genistrek.
Deretter følger "In the family", en veldig sår og aldeles
nydelig låt som tar tak i deg og klorer seg fast i ryggen din. Jeg får
fortsatt hakeslepp hver gang jeg hører denne låta. Låta handler
tilsynelatende om en slags horribel familietragedie. Men igjen - her får
vi heller ikke vite så mye, rent tekstmessig. Vi får bare vite av de 10
prosentene av isfjellet som stikker opp fra havet. Dette skaper nok en
gang en mystisk eim rundt låta. Låta har en voldsom, nesten desperat
nerve i seg. Gripende er, faktisk, riktig betegnelse på denne låta,
synes jeg (og det er ikke ofte). Jeg husker jeg tenkte at NÅ, Nå er
toppen nådd. Å overgå dette kunne ikke være mulig. Så feil kan man ta.
"Un chien d'espace" følger så, nemlig (Det vil si, etter en liten
prelude med vampyr-orgel og noen som går i en trapp, sånn i nedtellingen
fra spor 5 til spor 6 på CDen...). Jeg vet ikke helt om jeg klarer å
sette ord på dette opptaket. "En hund i rommet" (fritt oversatt via
heller dårlige fransk-kunnskaper), er noe en er nødt til å sette seg inn
i på egen hånd. For meg framstår denne lille helvetessymfonien
ihvertfall som noe veldig, veldig stort. Låta er en real slugger på
tretten minutter og førti sekunder, noe som nesten er for kort. Denne
låta kan få en overbevist hedning til å tro på spøkelser, så beware!
Dette er platas mest ambiøse og urovekkende spor, med sin hypnotisk
skumle dynamikk. En Motorpsycho-klassiker. Det kan nevnes at låta
visstnok oppsto som en jam på en spillejobb MP gjorde ved Cinnemateket i
Oslo i 96/97, der de tonesatte en stumfilm. Så det så! Produsent Helge
Steen, aka. Deathprod har forresten også satt sterke fingeravtrykk i
denne låta, som kan minne om låta "Demon Box" på plata ved samme navn
fra 1993, bare BEDRE.
Platas sjuende spor, "Sideway spiral II", er en låt som etterlater seg
en blanding av undring og respekt hos undertegnede. Denne låta vitner om
et band som bokstavelig talt ikke EIER hemninger, og aldri har hørt om
begrepet "grenser". Her blir en simpelthen satt på prøve i hvor mye en
kan greie å fordøye som lytter. Det har blitt ytra mange meninger rundt
denne sangen, hvorav mange hater den. Jeg elsker den. Enten/eller-låt.
"Like always" er platas åttende låt. En parallell kan lett tegnes
tilbake til platas andre spor, "Walking on water". Denne låta er også
banalt enkel, men like så fullt genial. Spilt inn live, så og si - noe
MP er ubestridte mestere i. Her kommer også Snah til sin fulle rett som
rockegitarist. Fantastisk. Så, "Stalemate". Platas eneste rene ballade.
Et piano, en gitar, en cello, og en halvmumlende Bent Sæther. En
suksessoppskrift. Nydelig håndverk. Verken mer eller mindre.
"Starmelt lovelight" følger som spor 10. Om denne sangen har jeg bare én
ting å si: Dette er POP sånn POP hadde hørtes ut, om verden hadde vært
et rettferdig sted. Her har dere malen. Über-fengende. Veldig, veldig
bra. Plata runder av med låta "Timothy's Monster" (hvilket også er
tittelen på MPs monsteralbum fra 1994, for de som ikke skulle vite
det). Denne låta er platas desidert mest undervurderte blant de fleste.
Mange skriver av denne låta tvert som "bråk", men la meg bare si at - ta
deg tid til sette deg inn i Timothy's Monster (plata også, bare så det
er sagt!), for her er det ting å hente! La det forresten være sagt at
låta er delvis plagiat av MC5's "Come together". Når man først er inne
på temaet plagiat kan det også nevnes at Sun Ra har gitt ut en plate ved
navn "Angels and demons at play". Det er visstnok derfor MP har plassert
bokstaven A inn i "demons" i platetittelen. Både MC5 og Sun Ra er av
MPs store inspirasjonskilder. Men hva så? Vi siterer MP-trommis
Gebhardt: "Bad composers borrow, good composers STEAL". (Kanskje ikke
ordrett, men ja). I dette sitatet (som faktisk også er stjålet), ligger
mye av hemmeligheten i Motorpsychos genialitet. Jeg har dog ingen
motforestillinger mot dette, når resultatet blir så FANTASTISK som denne
plata.
Til slutt noen få kommentarer og notiser: 1) Plata er spilt inn i
Athletic Sound Studio i Halden, et helanalogt lydstudio (egentlig en
gammel gymsal - derifra navnet). Dette tror jeg har hatt VELDIG mye å si
for "magien" som råder i "Angels and Daemons at play". Opptakene låter
veldig "varme" og levende. 2) Det vi i dag kjenner som "Angels and
Daemons at play", var opprinnelig tre EP-er; Babyscooter, Have Spacesuit
Will Travel, og Lovelight, trykt i 500 ex. hver. Disse tre EP-ene ble
seinere utgitt i en fin-fin samleboks, trykt i bare 2000 ex. Flere låter
kom aldri med på CD-versjonen av "Angels and Daemons at play" pga
plassmangel på selve CD-en. Den doble LP-utgaven av A&D.A.P. inneholder
derimot det meste fra alle tre EP-ene. Helt til slutt vil jeg oppfordre
alle til å skaffe seg denne skiva. Om det så er det siste du gjør.
Den beste norske rockeskiva noen gang!
(Skrik så mye dere vil!).
Morten Wærhaug |
Motorpsycho
Demon box
Voices Of
Wonder
Cd -
Vinyl -
1993
KLASSIKER
Kjøp |
En gjenganger i tidligere anmeldelser av norske
rockealbum var at "dette er bra til å være norsk".
I Trondheimsbandet Motorpsycho har vi ikke bare
et band som er bra til å være norsk, men også
et band som er så bra at de i kunstnerisk storhet kan
sammenlignes med hvilket som helst
utenlandsk band! Legg merke til utropstegnet etter ordet "band".
Motorspycho er samtidig det eneste norske bandet i verdenshistorien som
kommer inn på min "Topp
10 favorittartistliste". Dette er en av de første omtalene
jeg skrev i Rockeweb, faktisk lenge før årtusenskiftet, og når jeg atter
sitter her og skriver litt om plata så er det jo bare så ufattelig
deilig å kjenne gledesvibrasjonene ile gjennom kroppen mens lydverkene
på rockaggregatet "Demon box" treffer der de skal mellom hud, marg,
nerver, sener, årer og bein.
"Demon box" er et flaggskip. Det går en flytende grense et sted i
Motorpsychos karriere. En flytende grense som handler om den tida da
bandets lyttere sa at Motorpsycho er inspirert av den eller den, til den
tida da ingen lenger snakket om hvem Motorspycho er inspirert av, men at
andre er inspirert av Motorpsycho. Bandet viste gryende tegn til storhet
også på de første utgivelsene: "Lobotomizer", "Soothe" og "8 soothing
songs for Ruth", men jeg tror den flytende grensa ble tråkka over
omtrent i 1993. Altså rundt utgivelsen av Demon box", som altså er et
flaggskip. Et rockens flaggskip, og innspillingene som foregikk på
hjemmebane i Brygga Studios, Trondheim i desember 1992, ble det første
Motorpsycho-albumet i en lang rekke av album som må få klassikerstempel.
Hvis en skal driste seg til å skrive litt om hvem Motorspycho er
inspirert av, selv om det kanskje ikke betyr så mye lenger, så gjør jeg
det fordi jeg er litt nysgjerrig på det sjøl, og kanskje du er det og.
Man kan jo gjette litt, ikke sant; var det King Crimson, Pink Floyd,
Soundgarden, Melvins, Led Zeppelin, The Residents, Hawkwind, Sonic Youth
og Neil Young for eksempel? Jeg slapp egentlig å lure så mye på det, for
inspirasjonskildene til bandet står oppført på bandets uoffisielle
hjemmeside, gedigne "You
gotta hang on to the trip you're on...". Og sant nok, noen av
de jeg trodde bandet var inspirert av er de inspirert av. Men de er også
inspirert av MC5, Sun Ra, Planet Sun Ra, Kraftwerk, Velvet Underground,
Deep Purple, Funkadelic, Keiji Haino og Can. De er ikke inspirert av
alle artistene jeg ramset opp, du kan gjette på hvilke sjøl, he he. Men
Motorpsycho har altså kasta av seg alle sine inspirasjonskilder og
beveget seg inn i sin helt særegne verden. Porten inn het "Demon box"
Låtene på "Demon box" veksler fra lange sugende
låtodysseer, via korte akustiske viser, til
plutselige eksplosjoner i form av dødbringende tungrockere, som for eks. "Feedtime".
Ellers er "Nothing to say" og "Sheer
profoundity" også demonisk deilige låter. Den utsøkte blandingen deres
med variert instrumentbruk, for eks.
akustisk gitar, mellotron og piano, midt i
denne tungrocksuppa, er uhyre smakfullt.
Innimellom tar de av i helt ukjente retninger, som på det over 17
minutter lange tittelkuttet. Da er de langt ute i atmosfæren i et
kaotisk lydinferno, før de buldrer i gang igjen med knalltung riffonani. Platas beste spor må
likevel være "Plan #1".
I den låta finner du alle bandets kvaliteter
i en og samme låt.
Gjengen som sto bak dette albumet het: Gebhardt (med fornavn Håkon),
trommer; Snah (Hans Magnus Ryen), gitar og Bent Sæther, på bass, vokal;
pluss innkalt mannskap som Deathprod, på støygenerator og audiovirus;
Lars Lien, keys og kor; Vegar Moen, coral electric gitar. De står
helhjertet bak et av tidenes beste album, som selvsagt var en
dobbeltgjenger på vinyl.
Rock Engh Roll |
|
