Astral Weeks kom i en periode hvor Van var oppgitt av både plateindustrien, og samtidens psykedeliske krumspring. Han ville vekk, vekk fra det konvensjonelle, og flyktet så langt vekk fra popens kremmerhånd som overhodet mulig. Han hadde endelig, etter flere års kamp, fått en platekontrakt som gjorde det mulig for han å lage den musikken han ville. Resultatet var altså Astral Weeks, som på mange måter er produktet av det motsatte av pop; dette er folk, blues, klassisk musikk, R&B og jazz på engang. Dette er en plate som ingen har greid å lage maken til, verken før eller senere. Det finnes egentlig ingen melodier på Astral Weeks, dette er improviserte lydlandskaper som beveger seg langsomt mot noe ubevisst og abstrakt, tekstmessig er den nesten skisseaktig og flygende i formen. Man kan på mange måter si at den er et konseptalbum som setter fokus på det å rømme vekk fra den trauste hverdagen, greie å nå et høyere åndelig nivå, for så å til slutt falle brutalt ned i hverdagens triste bakgater. Og det er nettopp her at Van oppfinner seg selv, en gang for alle. Kvasi-filosofisk New Age-lapskaus? Nei, Astral Weeks befinner seg heldigvis milevis derifra. Musikken er verken tendensiøs eller pompøs, men utrolig vakker, og på mange måter sårbar.

Astral Weeks er en sangsyklus som har en akustisk instrumentering: sangene er basert på gittar'n til Van, og det males et lydlandskap rundt gjennom fløyte, sopransaksofon, vibrafon og perkusjon. I begynnelsen kan sangene kanskje virke likelydende, men tar du deg tid til å lytte, så vil du oppleve en enorm fremdrift, og en improvisasjon som lager en flyktig stemning. At Van spilte inn platen i løpet av et par dager, gjør ikke bedriften mindre imponerende. Har du ikke platen fra før av, så kjøp den nå, og lytt. Jeg har ikke hørt noe likt, verken før eller senere.

Thorbjørn Westergaard Stornes