Tro det eller ei, men vi befinner oss i Arlington, Texas, i 1968. The Mormones slipper en single på en obskur Texas-label kalt GTO Records. Singelen ble aldri noen stor hit og bandet holdt det gående i kun ett år. Likevel, bandet satte spor etter seg, mest på grunn av deres helt spesielle line-up, som inneholdt kun en fuzzbass som sang på siste verset og et maltraktert trommesett. Kun to personer altså, men likevel det tøffeste rockomotivet som har gitt ut en plate, enn si kun en singel, men altså likevel. Rocken til The Mormones var like råtten som siklet til en Galapagosøgle, og slik skulle det være: den ultimate garasjerocksingelen var allerede laget.

Omstendighetene rundt duoens død er mystisk. Noen hevder The Mormone Brothers ble drept da de prøvde å kjøre fra hverandre i sine Pontiacer, og kræsja. Atter andre mener de ble et offer for et dopeksperiment satt i scene av CIA. Uansett dødsårsak, borte var de, men garasjerocken var kommet for å bli.

Tro det eller ei, men vi befinner oss på Lillehammer i 2001. The Mormones har gjenoppstått fra de døde, i form av Morten Lunde (bass og sang) og Simen Jeistad (trommer og sang), alias Morten og Simen Mormone, alias Groove Champion og Rockette Morton (Hvem er hvem?).
Kjært barn har mange navn vet vi, og Lillehammer-duoen satte i gang med liveshows direkte etter setefødslene til sine respektive mødre.

De som trodde drum 'n' bass var en stilart innenfor elektronika fikk passet påskrevet da de gjestet The Mormones live. Bandet oppfant stilen på nytt med sin slitne bass og sine massakrerte trommer. På veien ble de fort kjent og ryktet småløp i forveien. På by:Larm gjorde de stor furore og konserten de holdt på John Dee sammen med turnekompiser Camaros står igjen som deres største øyeblikk, så langt i karrieren. Etter å ha sprengt seg gjennom lydmuren flere ganger på norske scener bar det inn i studio for å spille inn "A hard rock trip through a far out tunnel" (!) som 7-tommer.

I 2003 tar det av for bandet. De får platekontrakt hos Trust Me Records (Marit Karlsen) og reiser til Nashville for å teipe en skive i platestudioet til Mark Nevers i Beech House Recording (Calexico, Will Oldham, Lambchop, Silver jews m.fl.). Plata får den megetsigende tittelen "Guide to good and evil", og denne anmeldelsen handler om den. Plata varer i 31.44 min. og består av et lass låter som avbrytes brått etter et minutt, men også noen få lengre låter. 

Det finnes nesten ingen kjente band som har samme line-up som The Mormones, men man kan likevel trekke paraleller til band som Motörhead, Sex Pistols, The White Stripes og The Ramones. Liker du de banda liker du også The Mormones. Låttitlene er et kapittel for seg selv, eller hva synes du om titler som: "That's it i'm calling the mothership", "Crazed out dogs on silver hogs", "Fast roads fast riffs", "Backrat" og "God's racing Lucifer's chasing"?

Alle de 14 låtene er små genistreker, selv om melodiene ikke er allsangtrudelutter så er de gjennomsyret av et trøkk og en lidenskap til rock som gleder alle som får se eller høre bandet.
Skal jeg prøve å plukke ut noen favoritter blant alle gullkorna må det vel bli "That's it i'm calling the mothership", "Fast roads fast riffs" og "Crazed out dogs on silver hogs" - kanskje. Lurer på om det er en tilfeldighet at de tøffeste låtene også har de tøffeste titlene?

I tillegg er det et morsomt band vi har med å gjøre, både tekstmessig og musikalsk. Man skulle kanskje tro at det ikke var mulig å lage innovativ og samtidig morsom musikk av kun trommer og bass, men The Mormones viser at det er mulig. De gir oss hittil uprøvde stuntkombinasjoner i rockesammenheng både i forhold til hvordan de synger seg i mellom og spesielt hvordan de starter og stopper på alle tenkelige og utenkelige steder - man skulle nesten tro de hadde telepatiske evner.

I den forbindelse kan nevnes at The Mormones gir alt på scenen - på Rjukan Rockfestival ødela Simen Mormone stortromma og hadde antydninger til senebetennelse i begge armer og Morten Mormone hadde blant annet fått seg et skrubbsår på kneet.

"Guide to good and evil" er sjokkbra, og for å si som en person sa etter å ha sett dem på Rjukan Rockfestival 24 mai 2003: - The Mormones har gitt meg et nytt perspektiv på hva rock er.

Rock Engh Roll desember 2003