Det er alltid fint å bli overfalt av en dose mørk og hard trashmetall, og det gleder meg å si at Trondheimsbandet klarer denne oppgaven fint. Gutterommet blir fylt av mørke toner og stemmingen blir en smule annerledes enn når jeg spiller Wilco platene mine, og knirker det ikke diabolsk mye nede i kjelleren? Strålende. Det beste av alt er at stemningen henger igjen i rommet litt lengre enn de drøye elleve minuttene plata varer. 

Sangene er mørke og fylt til randen av dobbelt basstrommepedal, mørke, aggressive riff og intense djevelske rop fra vokallist og gitarist Eirik Tiller. Det jeg synes er fint er at bandet unngår flinkis-stempelet med å drite i lange, tekniske soloer, og fokuserer mer på dynamikken mellom de harde trasha partiene i en låt, til partiene der distortionpedalen skrus av, og stemmebåndet til vokalisten får gire ned et par hakk fra aggressive skrik til melodiøs synging. For gutta spiller godt, og alle låtene er thighte og har god flyt.

Nå er min metallkunnskap dessverre så laber at det blir litt vanskelig å trekke fram referanser, men tenk tidlig Metallica og In Flames, så er du på god vei til det lydbildet MLGF befinner seg i. Banebrytende og nyskapende kan ingen beskylde bandet for å være, de trør på godt opptråkkede metallstier på denne promoen, og de mangler det lille særpreget som kan hjelpe meg med å skille MLGF fra de utallige bandene i den stadig voksende metallscenen. Som en liten oppsummering vil jeg få fram at Contrast er en god EP som gjennom tre låter viser oss hva bandet kan; nemlig spille god gjennomført metall. Og hvis du enda ikke har forstått det ved å lese anmeldelsen: plata skal spilles med volumnivået godt over smertegrensen.

Simon Vardehaug Nordås 4 mai 2006

MLGF er nok et hardtslående Trondheimsband. Bandet består av gitaristene Eirik Tiller og Kjell Andreas Nilsen, trommeslager Vidar Antonsen, og bassist Frederik Eide.

Disse fire unge trønderne spiller en slags blytung metal med såkalte ”trash riff” (tenk de første Metallica utgivelsene), og en hardcore-approach i vokalen, som veksler mellom skrikende og helt rent vokalarbeid. En forholdsvis spennende blanding som i hvert fall får meg til å ville grave fram de gamle Metallica og Megadeth platene mine igjen.

Til tross for MLGFs forholdsvis korte levealder som band (startet opp i 2003), og medlemmenes unge alder, har de fire allerede turnert en god del i hjemme i Trøndelag på diverse tilstelninger som for eksempel ”Global battle of the bands”, små lokale rockefestivaler, samt utallige utesteder. Dette er nok lurt å fortsette med for et såpass ferskt band som MLGF, for de mangler nok litt ”kjøtt på beina” fremdeles.

Til tross for å være imponerende godt samkjørte og dyktige musikere, skorter det litt på låtmateriale her. Det låter på en måte som om bandet spiller den samme låta om og om igjen. Unntaket er kanskje det tredje sporet, The End, som, etter presseskrivet å lese, visstnok har blitt en slags publikumsfavoritt på de stedene de har opptrådt. Det er fullt forståelig i og med dens catchy utblåsnings-/nedtrappingspartier. Den går fra det helt infernalske til det helt rolige, for så å eksplodere igjen i et nytt blytungt metalriff. Kul sak!

Med litt flere år på baken tror jeg at MLGF kan ha potensial til å etablere seg i den skogen av gode up and coming band som finnes i Trondheimsområdet i disse dager.

Rune Riff 17 april 2005