The Melena
Summer Sessions
It's feasting time
Smokin' Frog Records
Ep
-
2006
Kjøp
Rock Engh Roll 10
oktober 2006 |
Anmeldelse:
Litt intern søking i webarkivet på Smokin' Frog Records førte meg til en superduper ep fra i fjor med solide
Evergary. Som oppvarming dro jeg gjennom den 3 ganger før jeg smelte i
gang med The Melena Summer Sessions' debutplate. "The Feasting time" er,
som du kanskje har forstått allerede, også utgitt på Smokin' Frog Records, og med
utgivelsesdato 06.06.2006 kan den kanskje til og med tiltrekke seg uønsket
oppmerksomhet (grøss og gru).
The Melena Summer Sessions er et sylferskt Oslobasert alternativ på
rockescenen, som i disse dager består av Bjørn Egil K. Nygaard, Andreas
Framnes, Henrik S. Eriksen, Herman S. Eriksen, Øyvind Røsrud Gundersen og
han nye Steffen Grønneberg. Disse gutta har hatt det gøy i
Cakehouse-studioet til Jostein Asperud i Moss, det er lett å høre. Når de
i tillegg kaller musikken sin breibeint post-harry party-metall, og har en
livsfilosofi som går ut på at man skal søke livets dypere mening ved å
utforske det enkle, eller noe i den duren, så er fundamentet lagt for at
bandets første ep kan falle i smak hos de som er utstyrt med en
velutviklet sans for humor, om ikke annet. Spesielt live må denne
halvgærne gjengen være et morsomt og småskrudd alternativ til de mange
sinnarockerne.
Men nå har det seg sånn at denne kroppen ikke befinner seg en halv meter
foran PA-riggen i et eller annet lugubert kjellerlokalet i Oslo for å få
sprengt vekk vett og trommehinner, men foran dataen lyttende til
studioproduktet til Melena-podene under helt andre desibelforhold. Og det
gjør jeg etter å ha satt til livs Evergary i flere omgamger så jeg er jo i
flytsonen og merker at jeg er litt susete og småbrisen av rockrusen,
akkurat som teite jaktfolk som sitter susete og småbrisne bak et tre mens
de venter på at et stakkars dyr skal gå forbi, bare så de får massakrert
det stakkars, uskyldige søte dyret på feigest mulig måte. Jeg mener jo at
skal dem først kalle det jakt burde de kle seg nakne og løpe etter dyret
med kniv, men det tør dem ikke, neida. Men altså, min jobb er ikke å
massakrere Melenas utvalgte, men å skrive litt om plata deres. Nå har jeg
jo skrevet en del allerede, men ikke så mye om selve plata ser jeg. Vel,
bedre seint enn aldri.
Ifølge presseskrivet spiller altså bandet breibeint post-harry
party-metall. Jeg synes ikke bandet er særlig breibeint, de er vaffall
ikke harry, og de spiller ikke metal, bortsett fra noen riff som har
forvilla seg inn her. Da står vi igjen med party, det skal dem faen meg
ha! Etter å ha runda plata omtrent 10 ganger vingler jeg mot at dette
ligner mest på gamle glam- eller hardrockhelter som Queen, Sweet, Guns n'
Roses og Van Halen, antihelter som Andrew WK og Twisted Sister, tilsatt en
dose Mike Patton og hans prosjekter, som Faith No More og Mr. Bungle.
Sistnevnte kjører det samme absurde og småeksperimentelle opplegget som
The Melena Summer Sessions gjør innimellom. Det skjer noe pussig her hele
tida, og jeg brukte litt tid på å bli kjent med alt sammen, selv om de
havner i grøfta rett som det er. Har litt problemer med å finne
favorittlåter her, vil heller si at det finnes storartede partier i alle
låtene, som alle som en har artige titler, hør bare: "We all love Melena"
(stakkars rype), Armadillo", "Leather man", "Sexual midget" og "Baby bring me home".
Party!!!! |
