|
Eirik Hanssen er vokalist, Bassist Lars
Petter Holstad, Gilbert Marshall på vokal og keyboard, Jan Torkild
Johannessen spiller trommer, Kim Stenberg er gitarist, mens også Allan
Olsen trakterer vokalarbeidet i det Østfold-baserte bandet Magic Pie.
Sammen lager disse seks klassisk progrock med dype røtter i 70-tallet.
På denne promoplata presenterer bandet 8 spor de håper skal være
tilstrekkelig ”overbevisningsmateriale” til å skaffe dem en
platekontrakt.
Personlig kan jeg ikke akkurat skryte på
meg at jeg har hatt noe dypt og hellig forhold til progrock tidligere.
De laaange sangene har heller virket kjedelige enn interessante. Men når
jeg nå hører Motions Of Desire begynner jeg å lure på hva i all verden
som var galt med meg.. Hvorfor har ikke jeg kicka på slik musikk
tidligere? Svaret ligger kanskje i at jeg ikke har hørt nok slik rock,
eller at jeg rett og slett må ha hørt feil band. Dette er i hvert fall
udiskutabelt solide saker, og sjelden har nysgjerrigheten min blitt
vekket som på denne skiva.
Som sagt har bandet sine musikalske
røtter godt plantet i 70-tallet, men de har allikevel et slags sideblikk
til kontemporær rock, og kanskje også med et lite nikk inn i fremtiden.
Magic Pie er kvalitetsprog det er lett å la seg fascinere seg av, og
vanskelig å gå lei. Selv om soundet deres ikke er like erkeoriginale som
for eksempel The Mars Volta, eller like hardtslående som King Crimson,
har de funnet sin nisje i et musikalsk landskap som gir meg
assosiasjoner til band som Dream Theater, Marillion, og Deep Purple.
Egentlig ikke band jeg er overbegeistret for, men det er
sammensmeltningen av dem som gjør det så bra.
Magic Pie burde appellere til spesielt
det progelskende publikummet, men også til rockinteresserte generelt.
Med sitt til tider erketypiske sound, med keyboard og alle de ”svevende”
elementene, er det veldig lett å plassere dem i progsjangeren, og det er
liksom først og fremst et sabla godt progband dette er. Folk med
utelukkende sans for for eksempel 3,5 minutter lange fuzzpoplåter vil
kanskje rynke litt på nesa. Men kanskje finner også dem noe å hekte seg
på i løpet av Motions Of Desire. Det er noe av det som fascinerte meg
mest ved denne plata; allsidigheten.
Som tidligere nevnt består denne skiva av
8 knallsterke spor, men det er definitivt førstelåt ut, den 20 minutter
lange Change, som tar kaka her! Det er i og for seg veldig hyggelig,
ettersom det er denne låta som best definerer bandet, og den musiklaske
veien gutta i Magic Pie har planer om å følge i fremtiden. Dette i følge
presseskrivet. Den staker ut kursen for progherredømme i Norge, og hvis
det finnes en Gud, også worldwide.
Bandets sound drives frem av to flotte
vokalister, samt en meget habil gitartraktering av Kim Stenberg som
legger riff på riff i beste Petrucci-stil. Imponerende, men aldri
flinkis-kjedelig slik nevnte Petrucci har en lei tendens til å være.
Nevnes må også den artige orgellyden som fremhever bandets klassiske
70-tallssound, og gir meg digge Deep Purple assosiasjoner.
Vi
som er glad i god rock, og kanskje spesielt de som er glad i god
progrock, kan bare krysse fingrene, og håpe på at en eller annen
labelboss har vett på å signe disse gutta til selskapet sitt.
Rune Riff 23 mai 2005 |
