Madrugada
The Nightly disease
Virgin
Records
Cd
-
2001
Kjøp
Rock Engh Roll 10 november 2006 |
Anmeldelse:
"The Nightly disease" er et av de mørkeste kapitlene i norsk
rockehistorie. Oj, det var litt av start på en omtale, tenker du nok nå.
Er plata så dårlig liksom? Neida, overhodet ikke, men den er mørk. Veldig
mørk. Ja, vi kan vel snakke om et av de første albumene innen såkalt
"norwegian depression". Som er et så dumt utrykk at det egentlig er helt
meningsløst, så heretter vil du aldri se det igjen i denne weben.
Noen folk som liker Madrugada litt bedre enn de fleste, selv om altså de
fleste liker Madrugada, har laget en webside om bandet som heter "Which
side are you on?". Driverne hevder ubeskjedent at Madrugada utvilsomt er
verdens beste band, og websida er således en hyllest til bandet. Men hva
er det 4 vanlige gutter i fra småsteder som Kleiva, Børøya, Vassdalen og
Sortland i Nord-Norge har gjort for å oppnå slik status blant helt
vanlige rockeglade i dette langstrakte landet vårt. Jo, de lager selvsagt
fenomenalt god musikk, som setter kropper, følelser og hjerter i brann.
Madrugada fikk tidlig kontrakt med Virgin Records. En av de store. Etter
et par innledende ep-er som det lukta storhet av, ga de ut selveste "Industrial
silence" i 1999. Muligens det beste albumet som ble gitt ut det året.
Punktum. På samme måte som Motorpsycho er Madrugada omtenksomme, men en
hard nøtt å knekke for lommeboka. Med det mener jeg at de gir ut mange
ep-er, som fansen elsker, men det blir jo veldig dyrt da. Jeg veit vel
likevel om dummere måter å bruke penger på, for det finnes knapt ei dårlig
låt på ep-ene heller.
Madrugada spiller
rock, country, soul, 60-talls psykedelia, blues og gospel, og
er påvirka av
Gun Club, Crime & the City
Solution, Velvet Underground, Nick Cave and The Bad Seeds, Neil Young,
Violent Femmes,
Tom Waits, Mazzy Star, The Rain
Parade, Guns
'n Roses, Lee Hazlewood,
The Cramps, The Doors,
Fred Neil, Primal Scream, Gram Parsons, The Seeds, Bob Dylan, Sebadoh,
Johnny Cash, Grant Lee Buffalo,
Nick Drake, Jeff Buckley, Sixteen Horsepower, The Byrds,
Rolling Stones, Robert Johnson, The Stooges, Sex Pistols
og Hank Williams.
Dette er ikke noe jeg finner på, men noe de hevder sjøl. Men etter sitt første album hadde de funnet sitt helt egne utrykk
allerede. De fleste som har hørt på bandet i noen minutter vil kjenne dem
igjen umiddelbart, samme åssen låt som spilles av bandet.
"Industrial silence" ble jo også veldig godt mottatt i utlandet, og
forventningene til bandet var skyhøye før neste album, "The Nightly
disease". Madrugada tok et langt fly som strekte seg helt til Water Music
Recorders i Hoboken, New Jersey, USA, når de skulle spille inn skiva.
Piloter var John Agnello og Chris Mazer. De sørget for en ganske rå lyd,
som på samme tid var storslagen, noe som var veldig bra, men lydbildet og
ikke minst låtene var tilsatt en solid dose med mørk sirup. Vi kommer vel
heller ikke unna at låtene jevnt over var svakere enn på debutskiva, i
alle fall virket det slik etter de første gjennomhøringene. Men tekstene
og musikken til bandet bar preg av at hele bandet var i en depresjon.
Likevel hadde de mye på hjertet, for plata varte i en time omtrent og en
av låtene dro seg over 9 minutter. Kanskje hadde utenlandske kritikere
bedre tid enn norske, for det var rart å se at plata fikk meget gode
omtaler ute i Europa, men norske var litt knipne med positive utspill.
Hvem hadde rett? Kanskje man ikke tok seg god nok tid til å høre nok på
skiva, eller syntes tekstene var for depressive og svartmalende? Eller
hører man ikke at denne plata på sitt beste tangerer alt på debutplata,
som for eks. "A deadend mind". Vakrere eller mer sjelfylt blir det ikke om
du så står på huet og ber på dine knær. Norsk depressiv siruprock var ikke
veldig vanlig i 2001 skulle jeg formode. Tekstene til vokalist Høyem var
knakende gode dem også, bare sjekk denne fra rockelåta "Nightly disease
part II"
There is
a hole in my heart tonight
Ah there were times when I had just one eye
It took a field to fly and a bird to cry
Or just a bad foot and a bad-fingered hand
Just a bad foot and a bad-fingered hand
That sort of memory is no match for my poisonous pen
Big, bad, boy approaches the mirror
With a dead black bird in his bad-fingered hand
Hand extended in my direction
I am strong but I need protection
Ekstra forstyrrende på helhetsinntrykket var det nok også at
første låta, dritlekre "Black mambo"", var som snytt ut av nesa til
debutplata. Sikkert også laget på samme tida og en del av "Industrial
silence"-settet. Den hadde det samme deilige skyvet og suget, og satt
rimelig fort klistra fast i hypofysen. Det samme går faktisk for neste låt
også, "Step into this room and dance with me". Så kom rockelåta jeg henta
tekst fra over, og vi kan ta med singelvalget, "Hands up - I love you",
før umiddelbarheten slapp taket til fordel for rå, mørk, relativt lite
fengende og humørløse saker. Men det er denne retningen bandet valgte i
august 2000 da de reiste over Atlanterhavet så det får vi jo bare godta
med glede, eller bruke penga på andre ting. Satt opp mot de andre platene
til bandet, både før og etter denne, så er det definitivt den mest
depressive, mørke og melodifattige plata. Men likevel er den stor, for vi
overøses av mektige og såre stemninger, og det er faktisk slik at i Madrugadas tilfelle er selv det dårligste bedre enn det meste som gis ut
her i landet, og har vært det fra første innspilte tone.
9 minutter lange "Sister" er en bekreftelse på nettopp det. Det har med
dyktige musikere å gjøre. Det har med en helt enormt god vokalist å gjøre.
Det har med det rå, blå og stemningsmettede lydbildet å gjøre. Og det har
med låter som vokser sakte å gjøre. "Sister" virker så tannløs, så treg og
sjelløs med det første, men har du tid nok vil den låta og flere andre
låter på plata finne seg til rette i deg. Og de tar seg god tid. Det må du
ha også, hvis ikke vil du og "The Nightly disease" aldri finne kjemien.
Robert S. Burås på gitar, Sivert Høyem på vokal, Frode Jacobsen på bass og
Jon Lauvland Pettersen på trommer har levert et nytt manifest til glede
for mange, og kanskje uro for noen, og de går sine egne veier. Jeg følger
dem gjerne på veien, selv om jeg vet at det er mørk sirup på brødskivene
på toppen av
nistepakka. |
