Rockeweb
 Plateanmeldelser		          
         
         
         
  #   A   B   C   D   E   F   G   H   I   J   K   L   M   N   O   P   Q   R   S   T   U   V   W   X   Y   Z   Æ   Ø   Å
Los Raw Gospels
El Fantasma
Dull City Records
Vinyl 7"ep - 2005

 Kjøp		 Los Raw Gospels: Kommer fra London, England.
Medlemmer: Jay Deluxe, gitar, vokal, låtskriver - Fiery Jack, trommer (traps) - Tony Mortis, vokal, gitar, låtskriver
 Genre: Britisk Garasjetrash - Garasjepunk
Låter: Goodbye to Rye - Seany Bean's snake - Hardcore - Desperate blues - 45 special - Fryin' brains
I Rockeweb: Ep-lista 2005
Webreferanse: Dull City Records
Kortversjon:
En usannsynlig bra 7"tommer dette, liker du Dead Moon må du skaffe deg Los Raw Gospels, som er enda mer søplete, spiller hakket fortere, og er minst like bra!

Langversjon:
Oi, en ny 7"tommer fra Dull City Records i postkassa. Hjertet begynner å banke akkurat som før en viktig eksamen man ikke har lest på fordi man har gått på fylla i fjorten dager, eller før man handler to fulle matkurver hos Meny vel vitende om at man ikke har penger på kortet og må dra en løgn om at kortet er glemt igjen hjemme, eller noe sånn. Denne delen av anmeldelsen kan erstattes av egne erfaringer leseren har på området. Mange er blakke dessverre, men husk at kongen har det helt sikkert verre - la det være en trøst. Dull City Records har sikkert dårlig råd, men de bør ha det jævli bra, for maken til krembefengte utgivelser som kommer fra den kanten skal man leite både lenge og vel etter. Jeg har fått noen av dem i kassa, derfor vet kropp og hjerne hva som venter når en ny sak dukker opp i kassa. Kroppen begynner å sitre og skjelve, jeg klarer nesten ikke å la være å vente til plata ligger på tallerkenen. Jeg må lukte på plata, ta hardt på den, brekke på den, endelig er jeg inne. Volumet skrus på max, og indre spenninger løser seg opp til Los Raw Gospels' garasjetrash....men det høres litt rart ut, spiller litt fort kanskje. Selvfølgelig, spilleren må stilles inn på 33 rpm, he he, typisk meg, lærer aldri å sjekke først.

Så var den ute da, Mr Dull's nye krumspring, Los Raw Gospels, denne gangen hentet fra punkens vogge, London. En av medlemmene er forøvrig finsk, ikke spesielt overraskende det må jeg si, der borte kan dem sin ABC i garasjerock. Om plata kan sies at den er skrudd sammen "At The Cave", produsert av "Ghost rider" og coveret er sydd sammen av Mickey Back og Loco Jose. Når det er skrevet så har jeg forbausende få andre opplysninger om bandet, bortsett fra at et av medlemmene er med i et band kalt Black Time, og at de har gitt ut en selvfinansiert cd/demo i 2003 ved navn "Desperate blues". Men, i mangel av god info om bandet får jeg heller skrive noen vettuge ord om musikken til trioen, som er så bra at jeg gråter vannmeloner i knestående.

Dette er det jeg hører: Det er mulig jeg er syk og skulle vært testa hos en skallekrymper, men jeg synes altså stygg lyd er pen og støyende musikk er avslappende. Det første som slår meg når søplepunken til Los Raw Gospels freser gjennom tomskallen min er at det lydmessig minner styggmye om Dead Moon, det er altså så gørrjævlig lyd at jeg vedder på at det er meningen at det skal værra sånn, fordi det faktisk er noen av oss langt ute i undergrunnsdypet som liker det, ikke mange riktignok, men akkurat nok til at det er moro å lage sånn musikk. Og da ser jeg bort fra at det må være utrolig morsomt å spelle sånn musikk, noe som i seg sjøl er grunn nok til å drive på med det dem gjør, og jaggu har dem ikke blitt "oppdaget" av Mr. Dull også, så nå blir dem gitt ut på vinyl, forhåpentligvis i alle kriker og kroker på denne planeten, det er jo lov å håpe. I alle fall er det lov å håpe at de får samme oppmerksomhet som sine amerikanske kolleger i Dead Moon fra Clackamas, Oregon, som er litt av noen kultfavoritter. Ja, lyden på denne 7"tommeren er faktisk enda verre - i min verden enda bedre - enn lyden på Dead Moon-skivene. Altså, det er ikke selve lydbildet som er ille, i forståelsen dårlig lyd, men åssen lyden er skrudd sammen, det høres rett og slett pill råttent ut, for å si det rett ut, men det får bli mellom meg og deg. Garasjetrash kaller dem det, et godt utrykk synes jeg, forklarer det meste.

Søplerocken til Dead Moon ligner ikke på noe særlig annet, men det var før Los Raw Gospels dukka opp. Dead Moon er en finfin referanse, de er jo også en trio, men helt likt er det nok ikke. For det første har jo Deluxe og Mortis i Los Raw Gospels lagd 6 egenkomponerte låter som flommer over av knallgode søplete refreng, defekte gitarsoloer og antikommersielle uforedlede blowouts som ikke nettopp går i valstetakt. Men de speller også låtene marginalt fortere enn Dead Moon, og der Fred Cole og co. kan puttes i båsen trashrock må Los Raw Gospels helt klart defineres som trashpunk. De har jo noe å slekte på da, de kommer jo fra London, og Sex Pistols og The Clash smøg seg rundt lett-på-tå under plateinnspillingen.

Musikken er full av faen som kirka er full av bønder. Den er nesten overveldende i all sin støyprakt, jeg vil si den er vakker, primitivt vakker. Tenk deg en neandertalergubbe som for første gang i verdenshistorien finner ut hvordan ei skreppe kan blidgjøres bakfra. Kanskje lignet hun på den sexy svartkledde vampyrdama bak på omslaget, kanskje lignet hun på Carl Ivar Hagen eller Kjell Magne Bondevik. Men omtrent sånn er denne 7"tommern til trioen fra London. Jeg føler at det er unødvendig å trekke frem enkeltlåter, enn si umulig, da alt er nesten surrealistisk bra.

Du tror kanskje at jeg overdriver i min ville utbrudd for å forklare hvor bra 7"tommerne fra Dull City Records er? Vel, jeg overdriver ikke, men du vet, sannheten ødelegger enhver god diskusjon, og sannheten kommer for en dag da alle rockere hiver seg på mailen og bestiller vinyl fra Vadsø (knis, knis).

Rock Engh Roll 23 juni 2005