For mange er livets største glede å cruise oppover og nedover hovedgata i bygda i en gigantisk bensinslukende amerikaner mens man nistirrer på og forhåpentligvis får råsjekket babes som intetanende og uskyldig går på fortauet, mens de hyler innpå 96% sprit, tar en børnings på møteplassen og spyr bak hekken på gatehjørnet mens man opptrer som svigermors skrekk. Jeg var ikke slik selvsagt, jeg satt hjemme bak en svart nedrulla rullgardin og hørte på Kjøtt fremføre "Op" mens alle andre ungdommer kyssa og lekte "Tyven tyven" bak ungdomsskolen. Nå har jeg blitt noen og 40-år, men jeg hører fremdeles på fjern musikk innestengt bak en grønnspraglete gardin mens sola skinner for harde livet ute.

Jeg tenker spesielt på slike skrullete ting når jeg hører på Los Natas' siste prosjekt, som varer i over 90 minutter, spredd utover 2 cd-er. Jeg innrømmer blankt at jeg aldri hadde hørt om Los Natas før jeg fikk en drøss med plater i posten fra den tyske Colour Haze-gitaristen og Elektrohasch-labelbossen Stefan Koglek fra München i Tyskland. Det forteller selvsagt mye mer om meg enn om Los Natas. Nevnte band er nemlig Sør-Amerikas mest kjente stonerrock-band, de har turnert med selveste Motörhead, og har kredibilitet så det holder nedover i Europa, og i verden forøvrig, men ikke så mye i UK og US, som er mest opptatt av sine egne, slik vi her i Norge også har en tendens til, nemlig det å være opptatt for det meste av det som skjer i UK og US. Men, denne gang handler det altså om et band fra Buenos Aires i Argentina, stiftet i 1994, og som har flere sanseløst gode album på samvittigheten, skal man dømme etter diverse omtaler jeg har lest.

"München sessions" er litt av et verk dere. Plata er en stor jamsession, spilt inn den 14 oktober i Ara Tonstudio, München, Tyskland. Jeg vet ikke om dette er låter som finnes på de andre skivene eller om det er helt nye greier. Det spiller ingen rolle. Det Stefan Koglek her har produsert for denne argentinske trioen er ikke så ulikt det vi hørte på Miles Davis' "Bitches brew" fra 1969, bare det at her snakker vi om feite, seige riff og atmosfæriske klanger mens Davis hadde ved et tilfelle ramlet borti jazzrock og fusion, eller oppfunnet det om du vil. "München sessions" har ingen start. Den har ingen ende. Den bare er. Og den er i 90 minutter til ende. Så kan du sette på den andre cd-en igjen. Hvordan det har seg at et tysk indieselskap gir ut argentinsk stonerrock? Vel, jeg tror det har noe med teft å gjøre.

Så hvordan lyder dette da? I sin essens er det stonerrock, men alle låtene varer i ca. 20 minutter eller mer, så vi snakker egentlig om Black Sabbath's "War pigs" i en versjon som er dratt ut i alle ender, nesten som universet. Disse evigvarende riffsaluttene får deg inn i en trancelignende tilstand, man faller inn i en ro og får en følelse av at man flyter bort fra livets harde realiteter, eller bløte om du vil. Svette blodige riff, pampasgørr, mørk psykedelisk sirup, tungmetall og improviserte lydkulisser blandes her med atmosfæriske harmonier, Los Natas blir med ett bandet som høres ut som fusjonen mellom Hawkwind og Melvins, Black Sabbath og Pink Floyd, Kyuss og King Crimson, Led Zeppelin og Fu Manchu...eller Amon Düül II og Masters Of Reality. Musikken til våre argentinske venner bør også være obligatorisk kveldskos for entusiaster av tidlig Motorpsycho - de lange utflytende verkene på "Demon box" og Trust us" bringer sterke assosiasjoner til Los Natas.

Det er soleklart at dette er krevende musikk. Ekstremt krevende faktisk. Hvem er det som har tid til å høre på et riff som varer i 90 minutter i dag? Nå er det også slik at ikke alt på denne plate er sånn som forrige låt eller neste låt. Den siste låta på skiva, eller rettere, den siste låta på den siste cd-en, er noe annerledes. Sjefen sjøl, herr Stefan Koglek, er med på låta "Tomaiten". Om han bare tilfeldigvis sjanglet innom studio en vakker dag eller om det var planlagt vites ikke, men Colour Haze-gitaristen tilfører Los Natas sang og gitarspill det bør gå gjetord om på verdensbasis. Synginga er vel ikke all verden, neida, vi befinner oss fremdeles i det lett psykedeliske hobbykor-befengte hjørnet, men gitarspillet hans spriter opp. Hans gitar fyller lydbildet mer enn gitaren gjorde på de andre låtene, den spraker heftigere, og den er rett og slett en nytelse å høre på. Bandet hans Colour Haze må nok sjekkes opp snarest.

Dette er en plate som kommer til å få massivt med tid i mine cd-spillere. Opplev argentinsk stonerrock du også, det er ikke farlig, jeg tror faktisk det er ganske sunt, for du får en totalpakke med antioksidanter inn begge øra.

Rock Engh Roll 21 august 2005