Lo-Lite
Gravity/
Mellow down easy
Dull City Records
Vinyl 7" singel
-
2002
Rock Engh Roll 2 april 2005 |
Lo-Lite:
Duo fra Holland som spiller trashblues.
Medlemmer: Lo, gitar, orgel, vokal
-
Lite, trommer
Genre:
Nederlandsk Trashblues -
Garasjeblues
Låter:
Gravity
-
Mellow down easy
I Rockeweb:
Ep-lista 2002
Webreferanser:
Lo-Lite
-
Dull City Records
-
Grunnen Rocks
Anmeldelse:
Har du blitt såpass gammel at du har fått grått hår rundt junior og i
tillegg hørt negerblues har du helt sikkert hørt om folk som Willie Dixon,
Sonny Boy Williamson, Buddy Guy, Muddy Waters, Otis Rush og Howlin' Wolf.
De var alle fra Chicago, eller ble tilknyttet den såkalte "Chicago
Blues"-stilen. Elektrisk blues ble født i Chicago en eller annen gang
seint på
40-tallet, og lyden var råtten, rocka og svett - i dag vil vi nok si at
det høres ut som om det ble spilt inn i en eller annen muggbefengt garasje
eller kjeller.
Med denne bluesen som ryggrad lager hollandske Lo-Lite trashmusikk som er
så dampende og heit at rockefoten danser ustyrlig i en orgie av ekstatiske
gledesutbrudd. Derfor får du kanskje ikke styrket ødipuskomplekset ditt
betraktelig hvis du får høre at plata er produsert på et sted som heter Rocketdog av en mann som heter Egbert Hotz. Ei heller hvis du får såpass
sensitiv info som at singelen er mastret av Oscar Broekhuysen - takk til
den mannen.
Vinyl får frem lyd man ikke ante var tilstede i soundet før man hører det
på vinyl, til og med skrapinga som dukker opp når stiften har passert alt
som er verdt å låne bort øre til er verdt noen få lusekroner.
Men lydteppet til Lo-Lite bør være pensum for alle som ønsker å bli kjent
med autentisk garasjelyd hvor bluesen er motoren i en skranglete
Stooges-innpakning.
Ja, du ble vel litt trigga nå kanskje, når jeg skriver at Lo-Lite høres ut
som en skikkelig råtten bluesy utgave av Stooges. Det hadde jeg blitt hvis
jeg hadde lest det i alle fall. Singelen består av to låter, den ene heter
"Gravity", og er skrevet av Lo-Lite, den andre heter "Mellow down easy" og
er skrevet av en av heltene, Willie Dixon.
Det er vel ikke så mye å tillegge her, "Gravity" finner et udødelig
sonisk spor som følges hele låta gjennom. Det er ikke store låtskriverevner som
fremvises, men soundet er lagd av perfekt antimaterie fra planeten Krypton. Det er
en ekstremt fillete og rølpete sak og på meg virker det som om diskanten truer med å skvise all luft ut av
mine eldgamle lydformidlere; bassgynginga som blir overført via
bass-strengen på gitaren suger fetaost der den buldrer hissig i en stødig
fast rytme låta gjennom, du ufagre verden som denne Lo-fyren digger Iggy Pop anno
1973.
"Mellow down easy" er en dritfet tolkning av mesterens låt. Det
er plenty med primal bluesfeeling og fuzzy protopunk her, det er så utrolig
seigt og sugende at det nesten ikke
er til å holde ut. The White Stripes blir som ei gammal teskjekjerring på
frierføtter i forhold. |
