Lacuna Coil ser ut til å ta steget opp i eliteserien blant tungrockband med sin ytterst gitar-gotiske Comalies, som er deres tredje album. Det Italienske bandet er med denne skiva utropt til månedens album i de tre heavybiblene RockHard, Metal Heart og Hard Rock & Metal Hammer, og undertegnede har gitt god lyttetid til dette albumet som har fått et oppkonstruert navn fordi bandet liker å leke med ord. Sekstetten med vokalduoen Christina Scabbia (kvinne) og Andrea Ferro (mann) i spissen er et band som hele tiden har vist en positiv utvikling.

I motsetning til flere av sine inspirasjonskilder har bandet gått enda tyngre inn i den gitarbaserte gotiske tungrocken, og har ikke ytret ønske om å ta opp seg flere tekno-elementer. Bandet har funnet sin ufravikelige stil; gotisk gitarbasert tungrock der det melankolsk vakre og det kjølig sentimentale ligger sentralt i alt de foretar seg. Slik blir det skremmende vakkert og behagelig avslappende.

Det er tydelig på åpningskuttet Swamped, som er kjølig, vakker og tung, med nydelige heftige men avdempede riff. Og stemingen fortsetter i den genialt fengende singelen Heaven’s a lie, som åpner ultragotisk, før blytunge riff med strykerarrangementer overtar lydbildet, som så tones helt ned før Scabbia overtar scenen med sin tyngste vokal, liggende på en bed av borrende riff. En av årets beste låter.

Tredjekuttet Daylight dancer er den mest teknoinspirerte på albumet, men det forsvinner fort når bandet drar i gang for alvor. Humane er en solid vakker sak, der gitarene presser seg fram i en typisk Lacuna Coil-låt. Trist og vakkert er stikkordet nok en gang. En av låtene man faller for mot slutten av første lytt, og som ikke svekkes ved utallige lyttinger. Bandet særegenhet er først og fremst den positivt teatralske vokale kampen mellom mannlig og kvinnelig vokal som minner om oppbygningen i operaformen, dog uten at dette minner musikalsk om denne musikkgenren. Vi hører kampen mellom det gode og onde i det vakre bakteppet.

Deretter følger de på – låter uten nevneverdige svakheter; Self deception, Aeon, Tight rope, The ghost woman and the hunter, Unspoken, Entwined, The prophet said, Angel’s punishment og tittellåta Comalies. Albumet er så skremmende jevnt at det bør bekymre andre band innen genren. Bandet har til tider konspirert tett med Moonspell, men har rykket forbi på tabellen, og det til tross for at Moonspell også har vist en positiv formutvikling.

Perfekt plate for deg som vil ligge ned å lytte mens tankene farer i vei. Det er bare å gi seg ende over. Albumets høydare er nok likevel singelen Heaven’s a lie, Unspoken og The prophet said, men det er jevnt, så jevnt. Og den jevnheten er ikke nok til å trekke ned. Ny pers kan noteres for bandet og italiensk tungrock. 

Når alt dette er sagt, så kan det glede mange norske rockelskere at Christina Scabbia sannsynligvis er den italieneren som kjenner flest norske rockbands. Bandet har turnert heftig med Seigmen, Theatre of Tragedy og Dimmu Borgir, og hun er utropt fan av Tristania og Kovenant. Dog snakker hun ikke annen norsk enn det svineriet hun har lært av Dimmu Borgir. Italia er sannelig mer enn god mat…

Hvis himmelen ikke hadde vært løgn, veit jeg hva som burde gått over høyttalerne i det du ankom...!

Oj 16 september 2006 (oppgradering)
-------------------------------

Dette er symfonisk gothmetal fra spagettiens hjemland. Herved ute med sitt andre album siden 1999. Norske band har regjert grunnen innen denne genren, det være seg Theatre Of Tragedy, The 3rd & The Mortal, Tristania eller Seigmen, selv om Seigmen ikke nettopp var kjent for sin symfoniske tilnærming, om overhodet, men altså likevel. Mye flott symfonisk gothmetal er laget i de seinere år og mange av de ledende banda kommer fra land man gjerne ikke forbinder med stor rock, også stor rock fra land sett fra utlandet: Stor rock fra Norge.

Nevnes må særlig - i tillegg til de norske - The Gathering, Nederland og Moonspell, Portugal. For meg er det naturlig å sammenligne Lacuna Coil med akkurat The Gathering, kanskje også en litt eldre utgave av Seigmen, sånn omtrent rundt utgivelsen av "Total". De har forøvrig også turnert flittig med disse tre nevnte banda.

Det som skiller Lacuna Coil fra de andre nevnte er først og fremst Christina Scabbia's vidunderlige stemme. Født sangerinne må hun være. Gledelig er det også at det synges periodevis på morsmålet italiensk. Det er det sannelig ikke ofte man hører, annet enn fra store smørsangere som Eros Ramazotti, som Italia også bør være stolt av. Kjennere av italiensk musikk kan selvsagt ramse opp en mengde kvalitetsartister, men der er ikke jeg.

Som vanlig har jeg gitt plata mange sjanser i spilleren, og gledelig nok er dette en plate som vokser i styrke over tid. Et riktig flott album er det. Tungt, mørkt, elegant, grasiøst og melodisk. I likhet med Norge så har Italia flere gode band i tungrockens verden.

Rock Engh Roll 16 september 2006 (oppgradering)