Som en lytteoppvarming til denne synthplata fra KongSverre tenkte jeg at det kunne være lurt å høre litt på de ordentlige kildene innen elektronmusikk, og hva er vel smartere enn å bli overkjørt av Arne Nordheim og hans "Electric", opprinnelig fra 1974, men nyutgitt nå sist i 2002 på cd. KongSverre kan være eksperimentell som Nordheim, men han kan også være overtydelig og speilblank i sitt budskap, som synthpopen på begynnelsen av 80-tallet, representert ved Depeche Mode, Human League og Soft Cell.

På "Natur" får vi i tillegg høre kvalmende discotakter og noe som er så fjernt at det nesten ikke er praktisk mulig å få det fjernere, jeg tenker da på noe Pompelt og Pilt ville spilt hvis de hadde fått tilgang til et lekeorgel, kledd inn i et slags Bare Egil Band-skall, eller en ekstremutgave av orkesteret Dekadense. Her får vi også høre taffeljazz, ting som ligner på franske Air og Daft Punk, men mest av alt ligner vel KongSverre på en leken utgave av Kraftwerk tidfestet omtrent rundt utgivelsen av "The Robots" i 1978. Dette skal jeg prøve å skrive noe fornuftig om, tenkte jeg alvorstynget, og fikk først angst, men så lo jeg så tårene trillet. For denne musikken er jo morsom å høre på.

KongSverre er Sverre Thorstensen. KongSverre er Snutens viktige venstrehånd live, han med skjegget, som har spilt 6 år i The Penthouse Playboys - Jens Pikenes' sjekkeredskap - han har vært med i Tordivel og i relativt populære Folk & Røvere, og sklir sånn sett rett inn som makker i en elektrosfære i dette landet bestående av de artigste ekspresjonistene du kan tenke deg.

Synthmusikk kan være ekstremt kjedelig å høre på, og jeg må nok innrømme at glattpolert, strømlinjeformet synthpop uten variasjon er det verste jeg vet sammen med dansbandmusikk, gangster-rap og puddelrock. Men KongSverre blir aldri kjedelig å høre på, selv om musikken han serverer er så syntetisk som det er mulig å få det. Hver eneste låt på skiva har noen finesser, morsomheter, rytmer eller refreng som jeg enten blir i godt humør av eller får lyst til å danse på min egen teite måte til. KongSverre lager egentlig en ganske alternativ suppe som er kokt på beinknoklene til det kjøttet alle de artistene jeg tidligere nevnte har spist opp. Det er samtidig en hårfin balanse mellom det hyperkommersielle og det ekstremt alternative her. Jeg har store problemer med å finne ut av om jeg synes det er revolusjonerende bra, veldig bra, bra, teit, vemmelig eller skrekkelig fælt.

Litt om låtene: Åpningen burde jo bli en kjempehit. "Synge mens vi slår" er en blyfeit discolåt for hete diskotekkvelder og hotte swimmingpooler. Låta har slått rot i skallen min. "Ich höre Schönberg" er pur Kraftwerk som har invadert kroppene til Daft Punk. Muligens platas mest spennende låt, med vocodervokal og det hele. Ny favoritt kommer deretter. "Aaa" er skikkelig morsom. Den har et kjempefunky, drivende bassriff, selvsagt spilt på en synth, og koring som hele tiden sier "Aaaaaaaaaa" i et slags mørkt "Exorcisten"-toneleie. Så kommer to låter som er mest morsomme. Tenk deg synthutgaven av Lumbago og Bare Egil Band så har du snøring på hvor vi befinner oss. På den første, "Ballonger", er det et lite utdrag fra en konsert med Penthouse Playboys. I "The Shed" er vi på tur i taffeljazz-land. En koselig sak.

Andre halvdel av plata begynner veldig bra med "Profile". Rytmen er deilig og suggererende, sangen er mørk og spennende, og både refreng og synthsolo er opphissende lytting. En liten favoritt. "Dans" er helfjern, Kongen har her samplet et radiointervju med et par personer og driver med synth-gymnastikk i bakgrunnen. Veldig alternativt og eksperimentelt. Sannsynlig årsak til at dette ikke blir for glatt og ekkelt er at plata er spilt inn på en 8-spors digitalopptager og at Kongen bruker synthutstyr som sikkert er rimelig spesielle, som en Roland Jupiter 4 og en Akai s1000.

Låtene "Please do not disturb" og "Vakker melodi" har begge solid hitpotensial i seg, og er også artige å høre på. Han unngår lydkombinasjoner han har brukt tidligere på skiva og det er dristig synth vi hører, som hele tiden balanserer mellom det banale og det eksperimentelle. "Vakker melodi" er utgitt tidligere og har en tittel som passer godt til Sverrekongens musikk. Han har virkelig mange gode og vakre melodier på lur denne morsomme mannen. Hadde han ikke hatt det å flyte på ville denne skiva vært katastrofalt dårlig. Men det er altså et vell av morsomme synthriff og melodilinjer her.

På sistelåta, "Czec", minner han om sånne bulgarske dansbandfolk som spiller til dans på et julebord et eller annet sted på landsbygda, kun akkompagnert av en gammel steinaldersynth med trommemaskin som går i rumbatakt. Jeg tror jeg ler meg skakk. KongSverre må vi ta vare på, dette er virkelig annerledes musikk. Ved anmeldelsen av denne skiva har jeg alltid latt tvilen komme tiltalte til gode, men hva vet vel jeg om synthmusikk egentlig.

Rock Engh Roll 8 april 2005