|
The Kings Of Frog
Island ble til ved en tilfeldighet. Josiah-medlem Mat Bethancourt var
innom Amphibia Sound Studios, UK sommeren 2003 for å spille inn noen
demoer. Der møtte han gitaristen Mark Buteux og trommeslageren Dodge
Watson, som lekte seg med noen fete gitarløp og trommelooper. Trioen fant hverandre
fort og resultatet ble altså trioen The Kings Of Frog Island. Debutplata
er spilt inn mellom sommeren 2003 og 2004 i nettopp Amphibia Sound
Studio og gitt ut på Stefan Koglek's München-baserte Elektrohasch
Records. Dette kan fort bli deres eneste skive sammen også, da bandet
bare er Mat Bethancourt sitt sideprosjekt ved siden av Josiah. Det vil
tida vise. Denne skiva bekrefter uansett at Sørtyske Elektrohasch er en
kvalitetsslabel innenfor segmentet stonerrock, doom metal, spacemetal og
psykedelisk tungrock.
TKOFI er et overskuddsprosjekt. Bethancourt frigjør energi som ikke lot
seg frigjøre innenfor rammene av mer soulpregede Josiah. Albumet er
variert. Det går i alt fra svevende - ofte akustisk, 70-tallsprogressive
lydspor ala Pink Floyd, Tangerine Dream, Amon Düül eller Hawkwind via
amfibiske dampveivalser som er seige som gammelt lær og harde som
titanet i et intergalaktisk romskip, til en psykedelisk grungesuppe.
Plata er en reise gjennom tungrockens historie, hvor inspirasjonen fra
nevnte Hawkwind, Black Sabbath, Melvins, Kyuss, Monster Magnet,
Soundgarden, Led Zeppelin, Queens Of The Stonage, Blue Öyster Cult, Fu
Manchu og Masters Of Reality, eller tidlig grunge er overtydelige. TKOFI
er merket med "kjøpeplikt" for rockere som elsker Mudhoney og Screaming
Trees. Dessuten, har du det meste Motorpsycho ga ut på 90-tallet er
TKOFI obligatorisk.
Jeg tror faktisk at årets favorittlåt for min del pr. dags dato befinner
seg på dette albumet. Låta "Amphibia" er nemlig enorm. Den starter med
tromming som er hentet ut fra en krigsfilm, og vi befinner oss omtrent
der en fremrykkende arme er på tur over åsen for å møte en fiende av
ukjent styrke og opphav. Bassen legger seg i samme leie og det buldrer
og suger i magen mens Duveux markerer alle de storvokste trærne de
marsjerer forbi med vitale riff og den livredde armeen forøvrig lager
vokale ououo ouo ouoou oouoo-lyder.
Det er vanskelig å ikke la seg rive med av de dommedagstunge
steinalderriffa de serverer, eller de vakre akustiske passasjene, men
det som imponerer mest - sett bort fra "Amphibia" - er låtene hvor
de legger seg klin inntil et blytungt, psykedelisk og energisk Mudhoney
på vill flukt fra kommersialiseringsspøkelset. Åpningssporet er
forrykende deilig sånn sett, der den starter med et bluesy riff og
bandet lager deretter protogrungelyd det bør gå gjetord om selv hos
avdanka pensjonister som aldri har hørt på annet enn Nitimen på nærken.
Låt 8, "Save me", er mer av det garasjekjøret, men enda bedre.
I gamle dager under vinylens storhetstid kunne man bare sette ned
stiften et hvilket som helst sted på plata, lytte i 5 sekunder, og
bestemme seg for om man ville ha plata eller ikke - det går på sound
ikke sant. La meg si det sånn, hadde du satt stiften ned i starten av
"The Longest hour" hadde du kasta alt du hadde i hendene og ilt til
nærmeste platesjappe, på nett eller på gatehjørnet, og skaffet deg denne
skiva.
Rock Engh Roll 6 september
2005 |
