Debutalbumet
til denne duoen fra Bergen har blitt møtt med stående applaus fra
majoriteten av norske musikkjournalister. Duoen består av Erlend Øye og
Eirik Glambek Bøe. Det som er spesielt morsomt er at de også ser ut
til å bli kritikerfavoritter i utlandet. Sånn sett er de ganske
privilegerte. Det er ganske sjeldent at norske band får den
anerkjennelsen de fortjener av utenlandske musikkjournalister.
Hovedårsaken til at nettopp Kings Of Convenience klarer det må være
at tida er inne for slik musikk duoen spiller. Tittelen på albumet, "Quiet
is the new loud", er genialt, og har i ettertid blitt et begrep. Såpass
genialt og tidsriktig at til og med utlendinger som grynter av norsk
rock sånn i det daglige har fjerna skylappene for å slippe solen inn,
eller mer riktig, to dempede bergensere som lager bråk av stillhet.
Duoen lager akustisk visepop/viserock som er gjennomført behagelig å høre på, med nydelige
melodier og tekster som enten handler om kjærlighet eller nære daglige
hendelser. Vi må tilbake til slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet for å finne noe som ligner på Kings Of Convenience. Man har
sammenlignet bandet med Simon & Garfunkel på grunn av flott tostemt
sang og melankolske vakre låter, men jeg vil nok heller børste støvet
av den avdøde singer/songwriteren Nick Drake. Drake var en glitrende forteller
og viserocker som
dukket opp like fort som han forsvant grytidlig på 70-tallet. Jeg kan
ikke huske å ha hørt noen band eller artister som minner så mye om
Drake som Kings Of Convenience. Det kan være at ledende
musikkjournalister ønsker at rolig akustisk rock skal være den neste
store hypen i år 2001, og hvis Nick Drake dermed får en revival
så hadde ingenting vært mer fortjent. På samme vis som Drake bruker
Bergensduoen cello som krydder. Det virker også som de er ganske habile på el-gitar, piano, stålstreng gitar, trommer og nylonstreng gitar.
Nesten ufattelig imponerende på bakgrunn av at dette faktisk er deres
første ordentlige utgivelse.
Albumtittelen forteller altså veldig godt hva slags musikk duoen spiller.
"Quiet is the new loud" inneholder plenty brukbare melodier. Noen låter, som for eks.
"Winning a battle,
loosing the war" og "Singing softly to me", sitter etter første
gjennomhøring. Andre låter, som for eks. "The Passenger" og "Parallel
lines", setter seg etter noen runder i spilleren. Akustisk musikk varer
oftere evig. Slik er det med Simon & Garfunkel's plater, og slik er det med Nick
Drake's plater. Kanskje denne plata også vil høres like fersk og ekte
ut om 30 år. Hvis du hører godt etter på "The Passenger" vil du høre jordingsfeil på gitar eller gitarforsterker.
Det durer nemlig ganske kraftig i bakgrunnen under hele låta. Det er
sånt jeg liker. Fin plate gutter, en norsk klassiker dette, og gratulerer med suksess utenfor.
Rock Engh Roll 22 august 2006 (oppgradering) |
