Det er mange som har falt for absolutt vodka. Det var også mange som falt for debutplata til Kaizers Orchestra fra Stavanger. Nederlendere, svensker, dansker og nordmenn falt som surrete fluer ned i et oljefat, og ble liggende og gispe etter luft og slurpe oljedamp da primalskriket, dette utemmede gassmasketrollet fra siddisbyen, traff uforberedte lyttere og konsertgjengere høsten 2001.

"Ompa til du dør" ble da også fortjent nok nominert til to Spellemannpriser i kategoriene "rock" og "nykommer", og vant prisen for "rock". Bandet mottok også to Alarmpriser for årets rockeutgivelse og årets konsertband. Det var sannsynligvis også det første norske bandet i verdenshistorien som lagde plateomslaget sitt av resirkulert grått papir med bilde av en person i en gassmaske.

Plata drar seg seigt i gang med pumpeorgel, en skarp gitar, vestlandsdialekt (brei siddis) og en organisk rytme som setter i gang adrenalinpumpa på en ompaktig hastighet. Åpningssporet "Kontroll på kontinentet" er en suverent bra låt, en av de beste jeg har hørt. Nesten ingen låt gir meg et sånt kick som den. Resten av plata følger opp, som for eksempel "170"; mandolinen og rakryggede rockeriff med dertil tilhørende komp fra lillehelvete er et kremeksempel på hvordan små detaljer kan omgjøre låter fra en hyggelig liten norsktoppen-fis til en hardbarka ørkenrocker.

Det eneste som ligner på dette fra tidligere er "Swordfish Trombones" med Tom Waits fra 1983. Det er nok denne platas mor. Noen synes det er negativt at det ligner for mye, jeg gjør det ikke. For Kaizers Orchestra drar galskapen mye lenger, rocker mye hardere, og klarer å fremstå som urnorske selv om den rytmiske kilden til musikken egentlig ikke er det. Her finner du foruten pumpeorgel, oljetønner og felger, fyldige lyder fra kontrabass, bratsj, kornett, cello, spett, brekkjern, piano, mandolin, sax, fløyte, fiolin, baryton og euphonium, hva nå det kan være for noe rart.

Kontrabassen og pumpeorgelet er dog det som får innmaten din til å svette og dirre, for ikke å snakke om vokalen til Ottesen og Zahl. Maken til feit lyd og sprelske lydfigurer er det jaggu lenge siden jeg har hørt. Bandet skaper en levende organisk vegg av lyd, spekka med detaljer, morsomme tekster, knalle overganger og ikke minst dritdeilige solopartier. I tillegg er den så skranglete at den nesten ramler sammen.

Ikke en eneste av platas 12 spor er sidrumpa, alle er oppsiktsvekkende, plata mister aldri det heseblesende momentet. Man er nødt til å bli imponert av de pumpeorgelbefengte komposisjonene til 6-mannsgjengen. Etter at de har tømt magasinet i deg med tango, vals, rockabilly, ørkenrock, russisk balalaika, sigøynermusikk, norsk 80-talls new wave (les The Aller Værste) og Waits-rock får du plutselig en sviske av en ballade, fullført med strykere og nydelige harmonier, med en melodi som smyger seg på deg etter 4-5 avspillinger. Jeg må innrømme at gåsehuden kjentes godt under den låten.

Når man har hørt plata noen ganger legger man så smått (underdrivelse) merke til tekstene, som er veldig morsomme, ofte beksvarte, og de handler om burleske situasjoner fra en opplevd eller fiktiv fortid, hvor revolvere ofte er involvert (hør fenomenale "Rullett"). Fytti grisen, disse gutta har humor, bare hør på "Dr. Mowinckel" og "Resistansen". Siste saken på skiva, seigtflytende, melodisterke og ytterst rabiate, men likevel litt betuttede "Mr. Kaizer, Hans Constanze og Meg", er en litt annerledes siste-langsomme-danselåt-før-lyset-slukkes, kanskje, og sjekk teksten:

Taket var sprengt vekk og huset sto i brann
Ute var krigen men inne var det sang
Det var mange som blei tatt av absolutt vodka
Det var mange som falt for for absolutt polka

Kaizers Orchestra har laget en plate som vil bli stående igjen som det mest uhelbrederlige som er lagd innen norsk rock siden Gøran Sørloth bomma foran åpent mål i fotball-VM mot Irland i 1994, uten sammenligning forøvrig. Jeg blir så glad når jeg hører plater som denne.

Rock Engh Roll 22 august 2006 (oppgradering)